Agendaen for møtet er oversendt, og opp i hodet mitt begynner alle mulige kreative tanker og forslag til løsning å kretse rundt. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å bidra med mine gode ideer.
Det er et såkalt topptungt møte, med mange ledere og
mellomledere, så jeg føler meg ikke helt bekvem i starten. Men alle hilser
høflig, og mer rekker jeg ikke å tenke før det hele starter med at sjefen selv
innleder og redegjør for bedriftens problemstillinger. Situasjonen er tydeligvis
alvorlig, men ikke uhåndterbar. Høvdingen er ikke i tvil om at løsningen sitter
i et eller annet hodet rundt møtebordet, og at vi i samarbeid skal komme fram
til en god plan. Deretter er ordet fritt.
Ivrig som jeg er etter å lansere mine løsninger, tar jeg
ordet. Jeg har akkurat tatt noe videreutdanning i organisasjon og ledelse og
synes det er spennende å kunne bruke noe av lærdommen inn i denne prosessen. Med
stort engasjement og overbevisende stemme, framlegger jeg mitt løsningsforslag
basert på forskning, fakta og teori. Jeg venter i spenning på reaksjonen. I
mitt hode er det bare å klappe, bifalle og vedta med akklamasjon. I stedet blir
det helt stille. Jeg ser noen av møtedeltakerne smiler og rister på hodene. Det
hele avsluttes med at sjefen begynner å le. Først lavt, så høyt. Og hele tiden
hovmodig! De andre henger seg på, og det hele avsluttes med at sjefen slakter
forslaget mitt verbalt. Lite gjennomtenkt! Naivt! Kostbart! Luftslott!
Jeg kjenner jeg rødmer helt opp til hårfestet og har mest
lyst til å forlate møtet umiddelbart, men det føles enda mer pinlig. Så jeg
sitter musestille og bivåner resten av debatten. De andre møtedeltakerne
lanserer det ene forslaget etter det andre. Forslag vi har hørt tusen ganger
før. Omorganisering! Redusere arbeidsstokken! Flate kutt! Justere prisene!
Møtet varer og rekker, men til slutt er det tid for sjefen å avrunde og
konkludere.
Etter en kort oppsummering av alle forslag, selvsagt uten at
mitt innspill blir nevnt, lanserer sjefen overraskende sitt eget forslag.
Innledningen får meg til å spisse ører og etter hvert som tankene hans konkretiserer
seg til et forslag, er det ingen tvil. Med litt andre ord, lanserer han en
løsning som er prikk lik min. En blåkopi legges fram, uten at mitt navn blir
nevnt, og de andre møtedeltakerne applauderer og nærmest genierklærer sjefen. For
en leder. For en plan. Vi stemmer ja!
Smilende og triumferende takker sjefen for møtet. Slukøret
rusler jeg ut av møterommet, men det som plager meg er ikke at sjefen tok æren
for forslaget mitt. Det er at jeg ikke torde å stå fram og si at ideen var min!
Noen som kjenner seg igjen?
