Jeg glemmer aldri Tom Lund

Glem Italia-Per, Thoresen jr., Kniksen, Ivers, Sunny, Elgen, Myggen, Reka, Flo og Fjøra. Tom Lund er Norges beste fotballspiller gjennom alle tider. For han spilte det ingen rolle om han møtte Phil Neal, eller en lokal Romerike-back – han driblet dem alle sammen. Men han var ikke en slik spiller som ventet for så å drible motstanderen to ganger. Nei, han driblet i så stor fart, at de var satt ut av spill for godt. Forsvarerne trodde de hadde kontroll når de satte inn taklingen, men i neste øyeblikk var han forbi. De ble ikke fintet ut i, men inn i pølsebua. Der ble de værende, og i følge ryktene la noen til og med opp der og da. Jeg tror det var mange knallharde, norske forsvarspillere som ropte på mamma og gikk gråtende til sengs etter at de hadde møtt driblekongen fra Åråsen.

Mange trekker fram Maradonas dribleserie mot England som verdens beste mål. De var ikke til stede i Mjøndalen i '76 da, Tommy rundlurte fem bruntrøyer, mens ballen slikket dødlinjekrittet. Da han avsluttet med å sette kula i mål, gned publikum seg så hardt i øya at den lokale optikeren i Mjøndalen hadde henda fulle i ukesvis etterpå. Det var nesten som å se Jesus gå på vannet, og det skulle ikke forundre meg om at det var dette driblemirakelet  som fikk Ron Greenwood til å uttale:

«Tom Lund er norsk fotballs Messias».

Der andre billedkunstnere hang igjen med hodefotinger og strektegninger, tok Picasso tok kunstmaling til et helt nytt nivå med sin Kubisme. Tom Lund utøvde også kunst – fotballkunst. På samme måte som Maradona har fått sin egen religion, burde Lund fått sin isme – Driblisme. Lund hadde en fantastisk timing og touch. Som regel klarte han å være først på ballen og hoppe unna taklingen, men det hendte at han ble felt stygt. Selv om overfallene kvalifiserte til lang tid bak lås og slå, var de som regel ikke tilsiktet. De forsov seg nærmest til taklingen og kom for sent inn! Uansett; å stoppe Tom Lund med actionfilmtaklinger, var nærmest som å komme fra asken til ilden. Og skjedde det i 76-sesongen, var det virkelig fare på ferde. Med Joe Hooleys som trener, satset Kanarifuglene knallhardt på dødballer - med Tom Lund i hovedrollen. Slik jeg husker det fra søndagene klokka 21.15, serverte Tom Lund målgivende pasninger som fuglefrø for Kanarifuglene hver gang LSK fikk frispark.

Etter timesvis, ukesvis, årevis med terping i familiens Lunds hage, hvor Tommy skrudde lærkula i alle mulige vinkler rundt epletrærne, ble det sagt at han kunne legge ballen på høyre eller venstre side av Frank Grønlunds midtskill - etter behov. På høsten tror jeg familien Lund høstet eplene i hagen ved at sønnen i huset prikket dem ned en etter en med sin millimeterpresisjon. Rart han ikke fikk jobb som snikskytter i en eller annen Vietnam-film på 70-tallet? LSK vant The double dette året, med 62 scoringer i serie og cup. 50 av dem på dødballer fra Tom Lund.

Ja, Tom Arne Lund var og er navnet og han ble født med både ski, skøyter, fotballsko og alt annet idrettsutstyr på kroppen, i tillegg til foreldrenes sportsgener. Lund var nemlig et multitalent, og spilte ishockey, bandy og håndball, gikk på ski og deltok i mange friidrettsgrener. Ivar Hoff mente i sin tid at Lund ville kvalifisert seg til OL i tikamp dersom han hadde gått inn for det. I 1981 ble for øvrig Tom Arne Lund tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge.

Tom Lund kalles bare Tommy og hadde Romerike løsrevet seg fra resten av Norge, hadde han blitt kong Tommy. Han hadde også muligheten til å bli Keiser Tommy av Romerriket eller verden for øvrig. Historien det går mest gjetord om er da han takket nei til selveste Ajax. Tommy var tiltenkt rollen som Cruyffs erstatter, men takket, uforståelig for utenforstående, nei. Det mest utrolige med historien er at han på den tiden han fikk tilbudet, spilte på nivå tre i det norske divisjonssystemet. Det blir det samme som at Pors’ Kim Bentsen skulle erstattet Messi i Barcelona.
Lund hadde faktisk også tilbud fra Strasbourg, Bayern München, Feyenoord, Real Madrid, Leeds United, Sunderland, Twente, Go Ahead Eagles og Middlesbrough, i tillegg til en haug av norske klubber.

Når man snakker om verdens beste spillere gjennom tidene, dukker Maradona, Pele, Messi, Ronaldo en og to, Creuyff og Zidane som fotballer i et nett. Etter at FIFA begynte å kåre verdens beste fotballspillere i 1991, er 18 av 19 vinnere offensive spillere med få eller ingen defensive gener i kroppen. Kun Cannavaro har nådd opp i konkurransen av forsvarsspillere. Jeg er sikker på at Tommy hadde driblet Cannavaro på et flytoalett. Men da måtte flyet stått stille på bakken. Flyskrekken til balleleganten er verdenskjent.

Mange har ofte stilt og svart på spørsmålet: Kunne Tom Lund blitt verdens beste fotballspiller? Flere har svart: Dette perfekte innlegget fra Joe Hooley sier det meste:

«Tommy kunne som proff vært i klasse med Cruyff og Beckenbauer».

Og dette verbale komplimentet av en lissepasning fra Røste Fossen sier alt:

«Tom Lund er verdens beste fotballspiller inntil det motsatte er bevist».

Etter en landskamp borte mot Wales,  trakk Wales' manager Mike England Tor Røste Fossen til side. Fossen ble fortalt at:

 «Gutta har ikke dusjet ennå. De sitter og snakker om Tom Lund.
Jeg har aldri opplevd noe lignende».

Spillerne han snakket om var blant annet Ian Rush og Mark Hughes. I løpet av de siste årene har vi blitt kjent med nyord som Aske-fast og Kjos-fast, men spørsmålet er om ikke et nytt begrep bør inn i vårt vokabular. Ikke torde Tom Lund å fly, ikke ville han flytte fra «mamma» og ikke ville han svikte klubben og lagkamerater. Da sitter du fast da; Tom Lund-fast. På Lillestrøm ble han, og der er han fortsatt. Hadde han pakket kofferten og reist, ville det blitt reist flere statuer enn den ene som står på utsiden av Åråsen. Ingen har vel omtalt dette bedre enn Frank Grønlund:

«Tommy ville blitt proff om han hadde tatt med seg kiosken i Storgata og noen kamerater».

Tom Lund har vunnet det som er å vinne i norsk fotball, men Lillestrøm vant ikke uten ham. I klubbens første sesong i toppserien 1974 var laget ubeseiret i åtte kamper og ledet serien, men så ble lynvingen skadet. Laget tapte kamp etter kamp uten «sjefen», og begynte ikke å vinne igjen før han var tilbake utpå høsten. Tom Lund var viktigere for «fuglan» enn tippekampen var for gutter og menn på 70-tallet, Maradona var for Argentina i '86, Messi for Barcelona, Ferguson for United osv.

Ellers var Tom Lund en av de norske heltene som slo England 2-1 i ’81, et oppgjør hvor radiokommentator Lillelien ble mer berømt enn selve kampen. Alle husker Maggie Tatcher-tiraden, men det var også i denne kampen Liverpools Phil Neal fikk navnet Phil «Gris» Neal av radiogeniet – etter å ha overfalt netopp Tom Lund. Det triste for meg var at jeg holdt med England i denne kampen, siden halvparten av lager var Liverpool-spillere.  Men jeg var også dødsirritert på Røde-Roger Albertsen, som jeg mente stjal målet til Tom Lund. Snakk om blandede følelser for en 13-åring.

Helt til slutt må vi ikke glemme at Tom Lund også var en glimrende trener – selvsagt for Lillestrøm. Han vant både cupen og serien med «trenerfrakk», men huskes kanskje best for nestenmirakelet i Serievinner-cupen 1987. Tilfeldighetene skal ha det til at undertegnede var på treningsopphold hos LSK samme høst. For å si det slik – jeg var rett og slett dritnervøs. I fem dager bodde jeg hos Gunnar Halle, og jeg har vel aldri vært mer spak og ydmyk og stått mer med lua i hånda enn akkurat da jeg gikk inn i Lillestrøm-garderoben. Der satt Sten Glenn Håberg, Bjarne Sognnæs, Arne Erlandsen, Arne «Malern» Amundsen, Ole Dyrstad, Gunnar Halle, Telemarks egen Bjørn Heidenstrøm og mange flere. Men det må jeg si; for en utrolig hyggelig gjeng med fotballspillere. Om jeg ikke akkurat gled rett inn i gjengen med sponset treningstøy, følte jeg meg hjertelig velkommen. Her regjerte grove vitser og damehistorier, som fikk latterdøra på vidt gap – helt til en annen dør gikk opp og kong Tom Lund entret rommet. Da ble det musestille. Du kunne nærmest høre hårstrå falle til gulvet. Mannen som hadde underholdt en hel nasjon på fotballbanen, bød ikke på en eneste verbal Cruyff-finte. Her var det fullt fokus på hva som skulle gjøres på trening, og nåde den som ikke fulgte med på gjennomgangen. Dæsken så forbanna han ble da to av stjernespillerne begynte å hviske seg i mellom. Da ble det tyst igjen, gitt. Selv med sin ganske lyse stemme, har jeg aldri sett en større autoritet i en garderobe og på banen, for den saks skyld, verken før eller siden.

Det jeg husker best fra treningsfeltet var den intense terpingen og fokuset på hva som skulle skje inn mot Bordeaux-kampen. Jeg prøvde etter beste evne å vise meg fram, men ble sammen med innbytterne satt som løpende kjegler. Vant vi ballen, måtte vi gi den fra oss med det samme. Tom Lund har visstnok et sykt vinnerinstinkt og brydde seg kun om en ting - å gå videre til 3. runde. Og sensasjonen var ikke langt unna. Etter 0-0 hjemme på Ullevaal, trengte LSK kun 1-1 borte mot Bordeaux. Han satset på unge, kloke og løpssterke unggutter og det holdt nesten. Knepent tap 1-0, men jeg mener å huske at LSK hadde flere muligheter til å utlikne. Vil du vite mer om denne kampen, må du nesten ringe Bjørn Heidenstrøm. 

Jeg glemmer uansett aldri Tommy, og jeg tror Norwich var ganske dumme som ikke kastet seg inn i kampen om Tom Lund på 70-tallet. Er vel det eneste laget som han kanskje ville takket ja til. Hvorfor? De er Englands svar på Kanarifuglene…..