Det er høst - oktober 2003. Stedet er Bamble og stadion er
Rugtvedtmyra. Ute på den grønne, men noe humpete gressmatta leder
Bamble-jentene 1-0 over Vallset i kampen om å rykke opp i 1. divisjon. Men
bortelaget har kommet inn i kampen og er stadig nære på å få til en utlikning.
Jeg sitter ikke lenger på benken, men løper fram og tilbake – gestikulerende,
mens jeg hyler ut mer eller mindre smarte beskjeder. Og jeg får der og da
bekreftet det forskningen sier om at kun 10 % av slike beskjeder når ut til
spillerne. Ingenting av det jeg roper følges opp ute på banen, i stedet skaper
mitt trener-engasjement mer og mer frustrasjon hos spillerne.
Akkurat da det er som mørkest, begynner sola å skinne. Helt
ut av den blå høsthimmelen, får Bamble-spissen en halvhøy og ganske elendig
pasning. Likevel; Det er som om verden stopper opp et lite sekund. Et kunstverk
skal nemlig presenteres, og kunstneren heter Carine Hansen. Herved sender jeg
ut en advarsel: Skal du som leser prøve på det jeg nå skal beskrive, er sjansen
for å få både kink i nakken og prolaps i ryggen overhengende. For i en herlig
blanding og miks av brassespark og volley, klinker hun ballen i garnet. Vallset-keeperen
står som paralysert, publikum måper beundrende og kampen er avgjort. Carine
krydrer ettermiddagen med en målgivende pasning og vi vinner 3-1. Bamble rykker
opp, og oppsummert frister det å si at Carine valset over Vallset…
-
Fineste målet jeg har scoret, gliste lysluggen
etter kampen.
Men var det tilfeldig at akkurat Carine avgjorde kampen?
Selvsagt ikke. Hun er nemlig den fødte toppscorer og måljeger. Når hun gikk på
banen, hadde hun nemlig ett fokus – score mål! For de som ikke har sett Carine
score mål, minner hun om gamle, gode John Capaldi i Pors. For de som ikke har
sett ham, så var signaturscoringen hans å kippe/lobbe ballen over keeper. Carine
plasserte nok noe mer, men begge hadde evnen til å observere om keeperen sto
langt ute. Dette kombinert med en meget presis skuddfot, ga Heistad-jenta
toppscorertittel i alle klubbene hun spilte i. Det var like gøy hver gang å se
en ryggende og fortvilet keeper prøve å rekke ballen. Med det resultat at hun
havnet sprellende i nettet og måtte fiskes ut av «Knute-Mor». Disse scoringene
ville fort blitt YouTube-hits.
Men hvor god var
Carine? Hvis hun skulle svart selv, ville hun garantert IKKE svart som Brian
Clough da han beskrev seg selv som manager: "I wouldn't say I was the best
manager in the business. But I was in the top one. "
Om ikke Carine er topp 1 så er hun i hvert fall topp 3 –
etter min mening. Det er vanskelig å komme forbi Anne Bugge Paulsen som den
beste, men bak henne er det jevnt mellom Carine, Gunhild Herregården, Julianne
Fredin, Cathrine Andresen og helt sikkert noen fra storhetstiden til Fossum og
Skidar. Den tidligere politikvinnen vil ganske sikkert arrestere meg i forhold
til denne rangeringen, men jeg får begrunne etter fattig evne.
Carine har spilt 1. divisjon for Langesund og Bamble,
toppserien for Larvik, vunnet Norway-cup for Langesund (hvor hun som 16-åring
måtte ta den første straffen i straffekonken – hun scoret selvsagt), Nordisk
mester for politilandslag, U18-samlinger og vært toppscorer i alle klubbene hun
har spilt for.
Som regel har vi i fotball-Norge en tendens til å konkludere
med at jentene aldri kan bli like god som guttene. Og det er helt riktig det - når vi snakker om hurtighet og styrke.
Men jeg vil påstå at når det kommer til avslutningsteknikk, er det utrolig
mange gutter som ikke når Carine til knottene på fotballstøvlene. Hennes
automatisering av det elegante mottaket som legger til rette for teknisk
perfekt utførelse av skudd – med begge bein er det ikke mange fotballspillere i
Telemark som gjør etter henne. Så ferdighetsmessig var Carine bedre enn gutta!
Men hvorfor ble Carine så god? Ikke forvent noen
overraskelser til svar. Trening, trening og atter trening. Terpet og terpet. 10 000
avslutninger med begge bein. 10 000 mottak og pasninger. Hun skal ha all
ære selv, men hun ble også motivert av andre. Blant annet kjæresten sin på
midten av 90-tallet, en middelmådig fotballspiller ved navn Ronny eller noe
sånt. Han bor etter ryktene å dømme nå i Skottland og sysler visstnok med
whisky og kilt…
Uansett, det var ikke et sjeldent syn å se turtelduene trene
sammen for å utvikle seg som fotballspillere. I tillegg har hun sikkert også
arvet noen fotballgener fra pappa Frank «Jordfreser’n» Hansen, mannen som
hevdet at Storms Andreas Cleve i løpet av sin karriere aldri klarte å drible
ham. Han er mest som kjent som midtstopper, men var toppscorer i Brevik i 73 og
74. Men det er en annen historie.
Selv vil jeg trekke fram en målgivende pasning som Carines
høydepunkt i karrieren. I 1993 spilte Langesund mot Donn hjemme på Slåttnes i
en forrykende fotballkamp. Det stod 3-3, men på overtid får en dødssliten
Carine ballen ute på siden. Med sitt overblikk og sine siste krefter, finner
hun en umarkert Stine Simonsen med en perfekt pasning. Stine leverer og Carine
segner nærmest om i utmattelse og glede..
Like glad var hun ikke da hun måtte spille bortekamp mot
Snøgg i stedet for å gå på Michael Jackson-konsert. Snøgg nektet å flytte
kampen fram noen timer grunnet frykt for tapte publikumsinntekter (hmmm), og
Carine valgte pliktoppfyllende å droppe konserten. Langesund vant 3-1 og Carine
spilte kampen i sinne – og scoret selvfølgelig alle målene. Jeg vil selvsagt
hevde at hun prioriterte riktig…..
Hvis du lurer på hvem som scoret de tre andre målene i
Langesunds kamp mot Donn, vet du svaretJ
Med ineffektiv hilsen
Robert Lien Pettersen
