Jeg kunne raskt spilt opp en ti på topp-liste i forhold til enkeltsanger. Nummer en ville vært Footballs coming home med Three Lions – verdens beste fotballåt. Men når det gjelder et helt album, LP, cd, nedlasting eller hva vi nå skal kalle det, har jeg laget min egen vri. Syretesten for at ei skive skal kunne kvalifisere seg, er at jeg må huske starten på neste låt idet sangen jeg hører på er i ferd med å ebbe ut. Ulempen med dette er at jeg som småbarnsfar i 11 år egentlig må ta med May Britt Andersens Folk er rare, cdene til Hannah Montana, Lollo og Bearnie fra Sunwing resort og Melodi Grand Prix - både senior og junior. Min egen barndom ble forresten krydret med små, blå Smurfe-tekster..
1. Odd Nordstoga, Luring
Musikk er for meg stemning, tekster og håndverk – omtrent i den rekkefølgen. Jeg er en type som får fot av Frank Zappas Bobby Brown, men som ikke skjønner budskapet i teksten før flere år etter (håper jeg ikke er helt alene her). Kvaliteten på det musikalske hender det at det er noen som må forklare meg.
Odd Nordstogas Luring ga meg hele Kinder-egget samtidig. Elegant ordlek på nydelig Vinje-dialekt, innhold med mer enn mening og et fantastisk band i All Stars Orchestra eller Daz Nordstogaz All Stars som de nå kaller seg. Og det var jo lurt å alliere seg med sine faste følgesvenner Stein Versto og Ragnar Hovland. Hovlands ungdomsroman Mercedes var forresten mitt første gode møte med nynorsk og boka brukte jeg som lærer da sidemålet vårt skulle introduseres for 8. klasse i mitt første år som lærer. Hovland har også oversatt You’ll never walk alone til norsk. Og så er det morsomt at Telemarks beste merkevarenavn, ved siden av seg selv, er to ganger Odd.
Men ja, det startet med grisen, før resten av albumet hylte om oppmerksomhet. Og det har det fått. Farvel til deg, Lause ting, Mademoiselle og Hallo er som de vakreste prestasjoner på fotballbanen. Jokke sang at han var bedre enn Maradona. Nordstoga er for meg Steven Gerrard, kapteinen for norsk folkemusikks framtid. Og; jeg har ikke glemt Texas. Fy til deg som ikke har vært på konsert for å head(e)bange til dette kanonskuddet av en låt. Husj, husj – kom deg av gårde.
2. Neil Young – Harvest
Jeg forelsket meg i Harvest i studietida tidlig på 90-tallet. Plata hadde ligget rett foran nesa mi lenge, men det var først da en studentkamerat satte stiften forsiktig ned på vinylen jeg forstod at jeg hadde gått glipp av noe. Heart of gold er nå en ting, men alle de andre godbitene, da. Tittelsporet Harvest, Words og Alabama gir meg frysninger. Og det er bare Young som kan skildre sprøytelivet som på Needle and the damage done – hvis vi ser bort fra Jokke da. At Crosby, Stills, Nash, Linda Ronstadt, James Taylor og London-filarmonikerne bidrar på plata tok det noen år før jeg registrerte, men det gjorde liksom ikke noe det heller. Det hele er nedpå og tilsynelatende enkelt. Youngs ”ruvende” tenor støttes vokalt nærmest uhørlig av Youngs stjernevenner. Har hørt mange dårlige kopier av lydbildet og soundet til Harvest, men det finnes selvsagt bare en Neil Young. Det er en vakker, sentimental, melankolsk og alvorlig stemning der Young søker etter kjærlighet, vennskap og andre relasjoner. Harvest ble valgt som det 78. beste albumet noensinne av redaktørene i Rolling Stone magazine i desember 2003. Hos meg kommer den som nummer 2
3. Bruce Springsteen - The river
Denne karen har sjefet over meg siden 1980 og dobbel-LPen har snurret seg inn som et av mine største musikalske minner. Og snakk om sekundering bossern får. Bitten, Cleamons, Tallent, Weinberg, van Zandt og Federici er gode på 500 meter, 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter samtidig og ville toppet alle adelskalendere hadde de hatt skøyter på beina. Mulig de hadde fått svi i en dopingtest. I hvert fall spiller de som om de går på E (Street Band). The rivers jevne rundetider på Fischer-platespilleren ville trolig gjort Per Jorsett stolt, Og trolig har The river gått flere 10 000-metere enn de fire essene – til sammen. Albumet var 82 minutter og 58 sekunder og det er verken ett minutt eller sekund for mye. Strengt tatt burde man ikke nevne enkeltsanger – her er det nemlig helheten som teller. Så da får jeg heller si det på en annen måte: Drive all night Out in the street in your Stolen car from a Caddilac ranch if you gotta hungry heart for The river.
4. The Beatles - Please please me
Brukte studielånet til å kjøpe alle Beatles-albumene da jeg begynte på lærerhøyskolen i 91, men Beatles-suget begynte da jeg gikk i 6. klasse. Da så vi en Beatles-dokumentar i filmrommet på den gamle barneskolen i Langesund. Filmen fokuserte på She loves you og Twist and shout. Sprø opplevelse hvordan musikk kan fange deg allerede i ung alder. Det var noe med utstrålingen og jentepublikumets hyling. Det endte med at jeg og en kamerat stiftet duoen Star Boys, uten at vi av den grunn kom med i rockeboka til Lars Andre Tokheim. Kan det skyldes at vi ikke hadde instrumenter..?
Enden på visa, eller skal jeg heller starten på visa var uansett et dyrt innkjøp av The Beatles’ første album Please Please Me – på kassett. Kassetten er borte, men sangene lever videre. Lennon og McCartney skrev ikke alle sangene på plata selv – men jeg tror helt sikkert at Jan Fredrik Karlsen ville sagt at Liverpool-gutta gjorde Twist and shout til sin egen. En gang tok jeg bryet å oversette alle sangene på dette albumet til norsk og tematisk er det vanskelig å finne mer herlig kjærlighetskliss enn akkurat her. For en gutt på vei inn i tenåra funket det greit – for å si det sånn.
5. DeLillos – Suser av gårde
Hjernen er alene midt i begynnelsen hos stakkars varme, flinke mennesker med svett smil neste sommer - kast alle papirene, vi suser av gårde, vi suser videre, festen er ikke over, det er mer kake igjen både sent og tidlig. Kan det egentlig sies bedre? Lars Lillo Stenberg har en måte å leke med ord på som gjør en hobbyskribent som undertegnede ikke bare misunnelig, men oppgitt. Uansett; for meg er Suser av gårde høydepunktet i De Lillos karriere. Min beibi dro avsted, Suser av gårde, Tøff i pysjamas og Finnes det en kvinne er noe av det beste som kan serveres. En liten historie om Tøff i pyjamas. Jeg spilte den for en av onkelungene mine da hun var 6-7 år gammel. Lars synger først at han er tøff i pysjamas, så synger han at han er dum og til slutt så ser han seg i speilet og sier at han ser ingenting. Da utbryter hun: Det er jo ikke noe rart. Han har sikkert dusjet og så dugger det.. Herlig tolkning. Alle liker De Lillos.
6. Jokke – Prisen for popen 2002
Ingen liste uten Jokke. Umulig å velge ett album så jeg tar den feige varianten – samlealbumet med fire nye låter han hadde jobbet med rett før han døde. Blant disse fire finner vi den knalltriste og utleverende låta Narkoman.
Prisen for popen tar jeg fram når det er nødvendig å filosofere over livet, balansere inntrykkene i hverdagen. Jokke er helt rå i sin beskrivelse av livets skyggeside. Her finner vi sorg og glede, håpløshet og optimisme, sarkastiske sleivspark og ironiske fulltreffere til det etablerte og ikke minst kjærlighet. Trolig det ærligste uttrykket en norsk kunstner noensinne har levert. For meg er Jokke ekte og hel ved – og så uendelig mye mer enn det. Jokke gir og jeg tar imot med åpne porer og forsvarsløst hjerte. Han får meg til å tenke, undre, kritisere, refse, le – og gråte. Sitat? Ja, her er det helt nødvendig: Ja så er man endelig voksen, søvnløs om natta, bevisstløs om dagen, pengeproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.
7. U2 – Under a blood red sky
Min første ordentlige konsertopplevelse var med U2 i Drammenshallen 1985. En liten busslast fra Langesund var ute i god tid, og vi mente å se selveste Bono sitte anonymt på en av stolrekkene da publikum ble sluppet inn. Han pleide visstnok det på den tiden. Uansett og usett kom han på scenen til tida – og for en opplevelse det ble. Konserten var en del av The Unforgettable Fire-turneen, men vi hadde hørt mest på Under a blood red sky i forkant. Sitter og hører på den i skrivende stund og plutselig er jeg tilbake 25 år i tid – 16 år gammel. I Drammenshallen. Smekkfullt. Slåsskampen for å komme seg helt foran. Meget morske vakter. Elektrisk stemning. Og jeg innbiller meg at Bono ropte; som på plata: It’s been a lot of talk about this next song, maybe, maybe to much talk. This song is not a rebel song. This song is Sunday, bloody Sunday. Slikt gjør inntrykk på en enkel, ung sjel fra Langesund. Og skal jeg velge en favoritt ved siden av Sunday, bloody Sunday blir det: Gloria, 11 O'Clock Tick Tock, I Will Follow, Party Girl, The Cry/The Electric Co./Send In The Clowns, New Year's Day og 40 – altså alle de andre!
8. Queen – QUEEN LIVE KILLERS
Dette albumet kårer dronninga til kongen av konsert. Freddy Mercury elsker sitt publikum og publikum gjengjelder. Og noen ganger varer kjærlighet livet ut. Bare sjekk ut youtube og Love of my life, så skjønner du hva jeg mener. I kjent positur dirigerer og synger han duett med publikum til både ståpels og andre hevelser man ikke snakker om.
Albumet spenner over Queens syv første album og er ikke en dårlig Greatest hits med kjip lyd. Men derimot en hyllest til fansen gjennom akustiske, intime og nesten ugjenkjennelige versjoner av flere studiolåter, hvor publikum hele tiden oppfordres til å delta. I tillegg pøser de velutdannede gutta på med energi, unik sound, vulgaritet, seksualitet, sentimentalitet og knallhard tungrock. Noen framhever Brighton Rock og 12 minutter med Brian May komplekse gitarsolo, Roger Taylor energiske Pauker arbeid, og en mini jam session med Brian, Roger og bassist John Deacon (denne beskrivelsen har jeg stjålet, he, he). Jeg synes Brighton rock blir noe i meste laget, men da hopper jeg bare over til You're My Best Friend.
9. Eagles – Hotel California
Vorspielmusikken til guttegjengen på 80-90-tallet sammen med veldig mye annet. Vi vendte alltid tilbake til allsang og Hotel California før vi skulle gjøre byen og Tordenskiold. Ikke sikker på om alle skjønte hva vi sang og hva dette handlet om – bortsett fra et hotell i California… Min beste kompis og sjefen i kameratgjengen hadde bodd mange år i nettopp USA, og da han flyttet hjem til Langersund i 6. klasse var han for oss en ny gutt i byen – akkurat som spor nummer to på skiva til Eagles – New kid in town. Jeg tenker selvsagt på ham hver gang jeg hører sangen. Spesielt med tanke på han dessverre gikk bort så alt for tidlig. Begravelsen ble tonesatt med Hotell California – og jeg er sikker på at vi alle sang allsang inni oss: You can checkout any time you like, but you can never leave, til ære for The new kid in heaven.
10. Prima Vera – Brakara
Jeg er en stor fan av Jahn Teigen. Er Facebook-tilhenger av hitmaskinen fra Tønsberg, og skal selvsagt få med meg konserten på Wrightegaarden til sommeren. Men hvordan kunne jeg velge et album av Prima Vera i denne sammenhengen? De fleste ville trolig valgt En dags pause, eller kanskje noe nyere. Eller noe Popul Vuh/Popul Ace. Men det er så mange minner rundt dette albumet. Vi var tre søsken som vokste opp alene med verdens beste mamma – uten verdens beste råd. Ergo ble det ofte krangling om den bitte lille kassettspilleren. Søstera mi ville på den tiden høre på Dollie de luxe, mens broren min og jeg kunne velge mellom smurfene til Geir Børresen og Prima Vera. Mammas Vikingarne var uaktuell, men jeg kan fortsatt noe av teksten til Ingen ring på fingeren…
Som mange kanskje husker hadde Prima Vera monsterhiten Det er nordmenn som er bra. Galskapen og den noe platte humoren (noe underdrivelse her, kanskje) fenget for unge gutter. Med Jonas Fjeld Band som musikere og sanger som Gikt feber, Grethe Waitz, Piker vin og sang, Arne Belinda, Så lykkelig i Sverige, fikk vi gode melodier til psycho tekster
Jeg tok med cden til en musikktime på ungdomskolen noen år seinere hvor høykultiverte Mrs Mustard – eller fru sennep som vi kalte henne – slaktet meg og min musikksmak. Før hun satte på en eller annen opera for virkelig å vise hvordan musikk skulle lyde. Til pipekonsert fra gode klassekamerater, men i rettferdighetens navn, hun hadde nok rett.
Men rett skal Vera rett. Prima Vera hadde 15 førsteplasser på norsktoppen..
