Glem Italia-Per, Thoresen jr., Kniksen, Ivers, Sunny, Elgen,
Myggen, Reka, Flo og Fjøra. Tom Lund er Norges beste fotballspiller gjennom
alle tider. For han spilte det ingen rolle om han møtte Phil Neal, eller en
lokal Romerike-back – han driblet dem alle sammen. Men han var ikke en slik
spiller som ventet for så å drible motstanderen to ganger. Nei, han driblet i
så stor fart, at de var satt ut av spill for godt. Forsvarerne trodde de hadde
kontroll når de satte inn taklingen, men i neste øyeblikk var han forbi. De ble
ikke fintet ut i, men inn i pølsebua. Der ble de værende, og i følge ryktene la
noen til og med opp der og da. Jeg tror det var mange knallharde, norske
forsvarspillere som ropte på mamma og gikk gråtende til sengs etter at de hadde
møtt driblekongen fra Åråsen.
Mange trekker fram Maradonas dribleserie mot England som
verdens beste mål. De var ikke til stede i Mjøndalen i '76 da, Tommy rundlurte
fem bruntrøyer, mens ballen slikket dødlinjekrittet. Da han avsluttet med å
sette kula i mål, gned publikum seg så hardt i øya at den lokale optikeren i
Mjøndalen hadde henda fulle i ukesvis etterpå. Det var nesten som å se Jesus gå
på vannet, og det skulle ikke forundre meg om at det var dette driblemirakelet som fikk Ron Greenwood til å uttale:
«Tom Lund er norsk fotballs Messias».
Der andre billedkunstnere hang igjen med hodefotinger og
strektegninger, tok Picasso tok kunstmaling til et helt nytt nivå med sin
Kubisme. Tom Lund utøvde også kunst – fotballkunst. På samme måte som Maradona
har fått sin egen religion, burde Lund fått sin isme – Driblisme. Lund hadde en fantastisk timing og touch. Som regel
klarte han å være først på ballen og hoppe unna taklingen, men det hendte at
han ble felt stygt. Selv om overfallene kvalifiserte til lang tid bak lås og
slå, var de som regel ikke tilsiktet. De forsov seg nærmest til taklingen og
kom for sent inn! Uansett; å stoppe Tom Lund med actionfilmtaklinger, var
nærmest som å komme fra asken til ilden. Og skjedde det i 76-sesongen, var det virkelig
fare på ferde. Med Joe Hooleys som trener, satset Kanarifuglene knallhardt på
dødballer - med Tom Lund i hovedrollen. Slik jeg husker det fra søndagene
klokka 21.15, serverte Tom Lund målgivende pasninger som fuglefrø for
Kanarifuglene hver gang LSK fikk frispark.
Etter timesvis, ukesvis, årevis med terping i familiens
Lunds hage, hvor Tommy skrudde lærkula i alle mulige vinkler rundt epletrærne,
ble det sagt at han kunne legge ballen på høyre eller venstre side av Frank
Grønlunds midtskill - etter behov. På høsten tror jeg
familien Lund høstet eplene i hagen ved at sønnen i huset prikket dem ned en
etter en med sin millimeterpresisjon. Rart han ikke fikk jobb som snikskytter i
en eller annen Vietnam-film på 70-tallet? LSK vant The double dette
året, med 62 scoringer i serie og cup. 50 av dem på dødballer fra Tom Lund.
Ja, Tom Arne Lund var og er navnet og han ble født med både
ski, skøyter, fotballsko og alt annet idrettsutstyr på kroppen, i tillegg til
foreldrenes sportsgener. Lund var nemlig et multitalent, og spilte ishockey,
bandy og håndball, gikk på ski og deltok i mange friidrettsgrener. Ivar Hoff
mente i sin tid at Lund ville kvalifisert seg til OL i tikamp dersom han hadde
gått inn for det. I 1981 ble for øvrig Tom Arne Lund tildelt Sportsjournalistenes
statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge.
Tom Lund kalles bare Tommy og hadde Romerike løsrevet seg
fra resten av Norge, hadde han blitt kong Tommy. Han hadde også muligheten til
å bli Keiser Tommy av Romerriket eller verden for øvrig. Historien det går mest
gjetord om er da han takket nei til selveste Ajax. Tommy var tiltenkt rollen
som Cruyffs erstatter, men takket, uforståelig for utenforstående, nei. Det
mest utrolige med historien er at han på den tiden han fikk tilbudet, spilte på
nivå tre i det norske divisjonssystemet. Det blir det samme som at Pors’ Kim
Bentsen skulle erstattet Messi i Barcelona.
Lund hadde faktisk også tilbud fra Strasbourg, Bayern
München, Feyenoord, Real Madrid, Leeds United, Sunderland, Twente, Go Ahead
Eagles og Middlesbrough, i tillegg til en haug av norske klubber.
Når man snakker om verdens beste spillere gjennom tidene,
dukker Maradona, Pele, Messi, Ronaldo en og to, Creuyff og Zidane som fotballer
i et nett. Etter at FIFA begynte å kåre verdens beste fotballspillere i 1991,
er 18 av 19 vinnere offensive spillere med få eller ingen defensive gener i
kroppen. Kun Cannavaro har nådd opp i konkurransen av forsvarsspillere. Jeg er
sikker på at Tommy hadde driblet Cannavaro på et flytoalett. Men da måtte flyet
stått stille på bakken. Flyskrekken til balleleganten er verdenskjent.
Mange har ofte stilt og svart på spørsmålet: Kunne Tom Lund
blitt verdens beste fotballspiller? Flere har svart: Dette perfekte innlegget
fra Joe Hooley sier det meste:
«Tommy kunne som proff vært i klasse med Cruyff
og Beckenbauer».
Og dette verbale komplimentet av en lissepasning fra Røste
Fossen sier alt:
«Tom Lund er verdens beste fotballspiller inntil det
motsatte er bevist».
Etter en landskamp borte mot Wales, trakk Wales' manager Mike England Tor Røste
Fossen til side. Fossen ble fortalt at:
«Gutta har ikke dusjet ennå. De sitter
og snakker om Tom Lund.
Jeg har aldri opplevd noe lignende».
Spillerne han
snakket om var blant annet Ian Rush og Mark Hughes. I løpet av de siste
årene har vi blitt kjent med nyord som Aske-fast og Kjos-fast, men spørsmålet
er om ikke et nytt begrep bør inn i vårt vokabular. Ikke torde Tom Lund å fly,
ikke ville han flytte fra «mamma» og ikke ville han svikte klubben og lagkamerater.
Da sitter du fast da; Tom Lund-fast. På Lillestrøm ble han, og der er han
fortsatt. Hadde han pakket kofferten og reist, ville det blitt reist flere
statuer enn den ene som står på utsiden av Åråsen. Ingen har vel omtalt dette bedre enn Frank Grønlund:
«Tommy ville blitt proff om han hadde tatt med seg kiosken i Storgata og noen kamerater».
Tom Lund har vunnet det som er å vinne i norsk fotball, men
Lillestrøm vant ikke uten ham. I klubbens første sesong i toppserien 1974 var
laget ubeseiret i åtte kamper og ledet serien, men så ble lynvingen skadet.
Laget tapte kamp etter kamp uten «sjefen», og begynte ikke å vinne igjen før
han var tilbake utpå høsten. Tom Lund var viktigere for «fuglan» enn tippekampen
var for gutter og menn på 70-tallet, Maradona var for Argentina i '86, Messi for Barcelona, Ferguson for United osv.
Ellers var Tom Lund en av de norske
heltene som slo England 2-1 i ’81, et oppgjør hvor radiokommentator Lillelien
ble mer berømt enn selve kampen. Alle husker Maggie Tatcher-tiraden, men det
var også i denne kampen Liverpools Phil Neal fikk navnet Phil «Gris» Neal av
radiogeniet – etter å ha overfalt netopp Tom Lund. Det triste for meg var at
jeg holdt med England i denne kampen, siden halvparten av lager var Liverpool-spillere. Men jeg var også dødsirritert på Røde-Roger
Albertsen, som jeg mente stjal målet til Tom Lund. Snakk om blandede følelser
for en 13-åring.
Helt til slutt må vi ikke glemme at Tom Lund også var en
glimrende trener – selvsagt for Lillestrøm. Han vant både cupen og serien med
«trenerfrakk», men huskes kanskje best for nestenmirakelet i Serievinner-cupen
1987. Tilfeldighetene skal ha det til at undertegnede var på treningsopphold
hos LSK samme høst. For å si det slik – jeg var rett og slett dritnervøs. I fem
dager bodde jeg hos Gunnar Halle, og jeg har vel aldri vært mer spak og ydmyk
og stått mer med lua i hånda enn akkurat da jeg gikk inn i
Lillestrøm-garderoben. Der satt Sten Glenn Håberg, Bjarne Sognnæs, Arne
Erlandsen, Arne «Malern» Amundsen, Ole Dyrstad, Gunnar Halle, Telemarks egen
Bjørn Heidenstrøm og mange flere. Men det må jeg si; for en utrolig hyggelig
gjeng med fotballspillere. Om jeg ikke akkurat gled rett inn i gjengen med
sponset treningstøy, følte jeg meg hjertelig velkommen. Her regjerte grove
vitser og damehistorier, som fikk latterdøra på vidt gap – helt til en annen
dør gikk opp og kong Tom Lund entret rommet. Da ble det musestille. Du kunne
nærmest høre hårstrå falle til gulvet. Mannen som hadde
underholdt en hel nasjon på fotballbanen, bød ikke på en eneste verbal
Cruyff-finte. Her var det fullt fokus på hva som skulle gjøres på trening, og
nåde den som ikke fulgte med på gjennomgangen. Dæsken så forbanna han ble da to
av stjernespillerne begynte å hviske seg i mellom. Da ble det tyst igjen, gitt.
Selv med sin ganske lyse stemme, har jeg aldri sett en større autoritet i en
garderobe og på banen, for den saks skyld, verken før eller siden.
Det jeg husker best fra treningsfeltet var den intense
terpingen og fokuset på hva som skulle skje inn mot Bordeaux-kampen. Jeg prøvde
etter beste evne å vise meg fram, men ble sammen med innbytterne satt som
løpende kjegler. Vant vi ballen, måtte vi gi den fra oss med det samme. Tom
Lund har visstnok et sykt vinnerinstinkt og brydde seg kun om en ting - å gå
videre til 3. runde. Og sensasjonen var ikke langt unna. Etter 0-0 hjemme på
Ullevaal, trengte LSK kun 1-1 borte mot Bordeaux. Han satset på unge, kloke og
løpssterke unggutter og det holdt nesten. Knepent tap 1-0, men jeg mener å huske
at LSK hadde flere muligheter til å utlikne. Vil du vite mer om denne kampen,
må du nesten ringe Bjørn Heidenstrøm.
Jeg glemmer uansett aldri Tommy, og jeg tror Norwich var
ganske dumme som ikke kastet seg inn i kampen om Tom Lund på 70-tallet. Er vel
det eneste laget som han kanskje ville takket ja til. Hvorfor? De er Englands
svar på Kanarifuglene…..
