For å seire i en krig, må man vinne slagene. Da gjelder det
å gjøre de riktige tingene og gjøre de riktig. Kanskje var det dette general
Fagermo tenkte da han skulle møte general Tüchel og hans mektige Borussia Dortmund - klubben som var i Champion League-finale i 2013.
Nordagutus og Norges mest offensive hode ikke hadde nemlig ordet tap i
vokabularet da han tenkte strategi og la taktikken før kampen.
Men hva skulle han velge? Geriljakrig? Forsvarsstrategi a la
parkere tanksene? Utmattelsestaktikk? Nei, det måtte bli blitzkrig. Kaptein
Hagen og den sorthvite armé hadde garantert fått sine instrukser om dette da
han hilste han hilste på kaptein Hummels før kampen – men ville lynkrigen
fungere? Før kampen hadde Fagermo rustet opp benken med Ulrik Flo, men utpå banen gikk han likevel for den berømte Flo-pasningen. Da ballen fra panzer-Bergan dalte ned i menig Zekhninis bein, skjønte hele Fort Falkum hva som kunne komme til å skje – og det skjedde.
Lynvingen og driblefanten nærmest spaserte forbi Gonzalo
Castro og inn bak Dortmunds forsvarslinjer, før han med, kan vi si, tysk presisjon
serverte pilot Samuelsen i luftrommet. Snakk om «wingman». Castro har for øvrig
fem kamper på det tyske landslaget og ble senere i kampen byttet ut. Det tok
akkurat 16 sekunder før første slag var vunnet, og bare ett minutt før flagget
ble heist på Herøya Ifs hovedbane – Zekhinis barndomsklubb.
Likevel – slikt kan skje, og general Tüchel spratt vel ikke
akkurat opp fra hovedkvarteret for endre taktikk – han hadde jo ikke rukket å
sette seg. Og da Kagawa smalt av bazookaen, og kun var noen millimetere fra å
treffe blink kort tid etter, tenkte nok de aller fleste at det kun var et
tidsspørsmål før de tyske troppene systematisk ville knuse de rebelske opprørene
fra Skien.
Men påny vartet Odd opp med en langpasning, og denne gangen
var det den panserkrysseren Occean som tok vare på kula. Dortmund-forsvaret
delte troppene i to, slik general Custer så feilslått gjorde, og omringet
Occean. Til ingen nytte. Etter en perfekt pasning fra Occean, dukket kamikaze-pilot
Fredrik Nordkvelle Dortmund opp og stormet Dortmund på egen hånd. 2-0, og flaggene
til topps på Stridsklev. Det sies at Tüchel umiddelbart satte benketroppene
sine i oppvarming, mens han noterte både refs, buksevann og avskjed på grått
papir i notatblokka.
Over 12000 norske og tyske fans begynte umiddelbart å
bestille time hos optikeren, da de ikke trodde sine egne øyne. Mange gned seg faktisk
så hardt i øynene at odder Erik Holmberg på øyesykehuset Betanien hospital
hevet beredskapen og innkalte alle tilgjengelige øyelegeressurser – sånn for
sikkerhetsskyld.
Så var Nordkvelle på farten igjen. Den gutten hadde trolig
fylt opp lagrene sine med fersk dynamitt til frokost. For maken til
eksplosivitet har ikke vært sett siden Vemork-aksjonen. Som Odds svar på Supermann,
unngikk han alle angrep, inntil en tysk kryptonitt-mine i form av en saksetakling
stoppet ham 30 meter fra det tyske målet.
Viktig å bruke midlene man har til rådighet, tenkte general
Fagermo. Gjøre de riktige tingene. Jeg sender opp spesialkompetansen. Mannen
som treffer alt som rører på seg og mål som står stille. Gutten som scorer fra
alle vinkler og helst cornere. Missilekspert og skarpskytter Ruud med sitt trofaste
våpen: Høyrefoten. Kanonen som aldri ruster, aldri svikter. Og med en kraft av
brasiliansk Eder og galle. Gjelder bare å finstille siktet.
Det er helt stille på stadion. Det er visstnok alltid ledig
i krysset, tenker Heistads hardtskytende sønn. Noe er i gjære. Den gule, tyske
forsvarsmuren ser sterk ut. Er den for sterk. Ruud rygger ujålete tilbake,
justerer siktet noen centimeter, tar fart og fyrer av. Kulas fart kommer til å
bli målt til over 200 km/t og den tar strake veien inn i nettmaskene – der stanga
møter tverrliggeren. Noen hevder den tyske keeper burde tatt den, men ingen
keeper i veden kan stå imot ei slik kanonkule. Det står 3-0, og den sorthvite
armè er Telemarks nye helter – for alltid.
Spontant begynner de visstnok å bygge en statue av Espen
Ruud på Heibury. Og navnet er opplagt: Espen Guud. Resten av kampen er total
uinteressant å skrive. Ikke engang parentes i den europeiske fotballhistorien.
Fotball er et spill med 22 mann og Tyskland vinner til slutt,
sa Lineker. So what - selv om Odd ikke vant kampen, vant de alle Europas
fotballhjerter. Det utroligste av alt, disse 22 mirakelminuttene klarte nesten
å få Dag Eilev Fagermo til å gå tom for ord. Sitatkonge-mitraljøsa klarte bare
klisjeen: Dette kommer alle til å huske til de dør.
Og jeg kommer til å
huske kampen, i hvert fall de første 22 minuttene, så lenge jeg lever.