På Telemarkssendinga ble jeg nylig introdusert som juleekspert. Det framkalte latterkramper med nærmest påfølgende hjerteinfark hos mine nærmeste. Det er viden kjent at kona kjøper julepresangene, baker og pynter til jul. Hun har også oversikten over barnas juleavslutninger og andre selskapeligheter som skal foregå rundt juletider. Jeg glipper på det aller meste, selv barne-TV kan gå i glemmeboka, til noe irritasjon for mine barn. Sånt sett er det faktisk genialt med canal digitalboks og muligheten for serieopptak.
Men har jeg ingen plikter. Joda, det årlige julekortet - og det har jeg selvsagt glemt. Det vil si, jeg kom på det da det første fra en gammel studiekamerat smalt inn i postkassa den første uka i desember. - Det var da veldig tidlig tenkte jeg, og glemte det igjen. Den siste tiden har det ramlet inn julekort hver eneste dag og hver eneste dag glemmer jeg. Eller skal vi nå si; Fortrenger det. Men nå sier posten, eller heter det Bring, at det snart ikke er noen bønn. Kort frist til kortene må i postkassa for å rekke fram til jul.
Men jeg vet at posten lyver. De korter inn fristen hvert år. Jeg har nemlig god erfaring med å levere bittelillejulaften, og vanligvis går det bra. Men nå lyver jeg. Det har nok hendt at kortene har ankommet venner og familie i romjula. Men da tenker jeg at det må jo være hyggelig med litt post mellom jul og nyttår også. Den perioden er jo så kort likevel. Men i år ser det veldig mørkt ut med å få til dette innen romjula er over også, så da får trøsten bli at jula varer helt til påske.
Så da har jeg vel egentlig lang og ikke kort tid - sein påske i år....
torsdag 16. desember 2010
Sommermennesker
En kaffekopp
en morgenstund
En sol går opp
i Langesund
Et saltvannsbad for sjel og sinn
En bris som synger sommeren inn
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et liv på moder jord
Det er musikk for sommermennesker
Å elske det stedet hvor du bor
Med lette sko
En formiddag
Et liv for to
Som er i lag
Som rusler tur i byen sin
Og nynner søtt til sønnavind
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et liv når blomster gror
Det er musikk for sommermennesker
Å elske det stedet hvor du bor
Litt frisk salat
Et glass med vin
Og fisk til mat
En kveld så fin
Med romantikk i solnedgang
Tonesatt med lystig sang
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et glass til ternekor
Det er musikk for varme mennesker
Å elske det stedet hvor du bor
(Robert Lien Pettersen 2008)
en morgenstund
En sol går opp
i Langesund
Et saltvannsbad for sjel og sinn
En bris som synger sommeren inn
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et liv på moder jord
Det er musikk for sommermennesker
Å elske det stedet hvor du bor
Med lette sko
En formiddag
Et liv for to
Som er i lag
Som rusler tur i byen sin
Og nynner søtt til sønnavind
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et liv når blomster gror
Det er musikk for sommermennesker
Å elske det stedet hvor du bor
Litt frisk salat
Et glass med vin
Og fisk til mat
En kveld så fin
Med romantikk i solnedgang
Tonesatt med lystig sang
Det er musikk for sommermennesker
Å nyte et glass til ternekor
Det er musikk for varme mennesker
Å elske det stedet hvor du bor
(Robert Lien Pettersen 2008)
søndag 28. november 2010
Den lille byen som hadde mistet julestemningen
Det er tidlig desember. Det er kaldt og guffent ute. Den vinterkalde vinden herjer med de forsvarsløse snøfnuggene. Ute i gatene i den lille, idylliske kystbyen kryper iskalde mennesker sammen og forter seg til nærmeste varmestue. Julehandelen er for lengst i gang, men alle drømmer om den varme, omtenksomme sommeren som den lille byen er så kjent for. Ingen drømmer om jul! Og det til tross for at hele byen er pyntet til den store høytiden. Riktignok er det ikke lys i de opphengte girlanderne, men de er i hvert fall hengt opp. I butikkene spilles glade jul på full guffe, men alle kundene er triste i ansiktene sine. Noen butikker prøver seg med pepperkaker, gløgg og kaffe, men alle bare stresser forbi. Har ikke tid. Ønsker bare å bli fort ferdig med julehandelen. Presanger handles, pakkes inn og navnes nærmest helt uten tanke på hva mottaker egentlig ønsker seg. Det blir ikke akkurat bedre av at snøen slår om til regn.
I alle butikkvinduer henger store plakater som reklamerer for byens store happening, juletradisjonen over alle tradisjoner – Det store julespillet – byens stolthet. Her er det både voksne og barn i rollene. Julespillet blir spilt 21. til 23. desember og formiddagen på juleaften slik at alle i byen skal få se det. I år skulle det virkelig slås på stortromma, for det er 75 år siden den første forestillingen ble satt opp. Jubileet skulle markeres med blant annet nytt, oppusset kulturhus etter at taket dramatisk raste sammen på julaften i fjor. Heldigvis klarte å alle redde seg ut, men det var nære på.
Kommunen fikk virkelig på pukkelen av lokalavisa, som hadde saker om denne nestenulykken i ukevis etterpå. Ordføreren satte umiddelbart i gang med oppussing, men tidlig på høsten tok pengene slutt. Kommunekassa var skrapet og nå måtte alle spare. På skolen måtte man nå tegne pizza i stedet for å lage den, og ikke hadde man råd til brøyting og i hvert fall ikke til å tenne julelysene i gatene. Og på sykehjemmet hadde man ikke penger til nok pleiere slik at beboerne bare fikk stå opp annenhver dag. Det blir ikke god stemning av slikt, og dette hadde førte til at alle nå bare gikk rundt og skulte på hverandre, skyldte på hverandre og da spesielt på politikerne. Det hadde sneket seg inn en nærmest nifs og skummel atmosfære i den lille byen.
Dette tok byens ordfører meget tungt. Akkurat nå gikk han rundt og klistret opp avlyst-merker på alle plakatene. Han hadde i det lengste håpet på at kulturhuset skulle bli ferdig, men innså nå at det ikke gikk. Ikke var det penger til planker. Ikke var det penger til lys til scene og sal. Ikke var det penger til sceneteppe og ikke var det penger til maling. Det var ikke penger til noen ting! Ordføreren hadde mest lyst til å rømme hele byen.
Lille Maria er også ute denne dagen. Hun har tatt med seg sparegrisen sin for det er en som trenger en fin presang. Til sin store forundring ser hun at ingen av menneskene hun møter smiler. Ingen stopper opp og snakker sammen. Alle bare drar kortet i full fart, taster inn koden og sier knapt nok farvel eller på gjensyn. Butikkarbeiderne har kledd på seg julenisseluer, men smilet har de lagt igjen hjemme. Det virket som om det eneste de har på tilbud er stress og utålmodigheten.
Maria blir stående og stirre på det lille fredelige Jesus-barnet som ligger julekrybben. Ved siden av står en julenisse og passer på. Ettertenksomt slår hun fast:
Hun runder et butikkhjørne og kræsjer nesten i en heseblesende ordfører som er ferdig med å henge opp avlyst-lapper. Ordføreren, som tror han har skyld i alt galt som skjer, mumler fram et unnskyld. Maria stopper opp og sier hei og smiler. Ordføreren blir både forfjamset og overrasket over jentas vennlighet og stammer tilbake.
Samme kveld publiserte ordføreren følgende melding.
Overraskende for ordføreren tok det ikke lang tid før han fikk svar fra snekker Andersen, som tilfeldigvis var naboen til ordføreren. Andersen og ordføreren ikke hadde snakket sammen på flere måneder. Andersen mente nemlig at ordføreren og politikerne hadde all skyld for kommunens dårlige økonomi. Etter hvert var uvennskapet blitt så ubehagelig at ordføreren hadde lagt ut huset sitt for salg.
Lørdag morgen satte ordføreren kursen mot torvet. Før han nådde fram, hørte han en merkelig summing. Og stor var overraskelsen da han svingte rundt hjørnet og så torvet åpenbare seg – smekkfullt med mennesker. Ordføreren krabbet opp på en provisorisk scene, det vil si lasteplanet til Lasse lastebilsjåfør.
Og som en liten en hær av maur, forflyttet alle sammen seg til kulturhuset. Og etter hvert var alle som en satt i jobb. Lasse lastebilsjåfør hentet gratis materialer hos byggvarefirmaet, snekkerne begynte å snekre, lampebutikken tømte lageret for lamper og elektrikerne begynte å montere, sanitetskvinnene lagde kaffe og vafler og syerskene begynte å sy sceneteppet av heklede lapper som alle barna på byens skoler hadde heklet, men som ingen hadde fått gjort noe med.
Til å begynne med var stemningen litt trykket. Det var nemlig ganske mange som ikke hadde snakket noe særlig sammen på lang tid. Faktisk var det mange uvenner i den lille byen som egentlig hadde flere dørstokkmiler å gå. Til slutt krøp snekker Andersen til korset.
Og sakte men sikkert ble hele salen fylt av tilsvarende spørsmål - og svar og til slutt var den trykte stemningen blåst bort.
Og mens arbeideren satte seg ned rundt langbordet, ble det servert kaffe, vafler, nybakte pepperkaker og gløgg. Og jammen stemte ikke mannsangen og damekoret i med byens vakre, selvkomponerte julesang.
Og tro det eller ei, da 21. desember opprant, var kulturhuset ferdig. Da første forestilling skulle åpnes, var det selvsagt fullt hus. Nå tror du kanskje publikum var de som hadde bidratt mest i oppussingen av kulturhuset. Men nei da. Salen var full av mennesker som ikke hadde bidratt i det hele tatt. Nemlig alle beboerne på sykehjemmet, som Basse bussjåfør hadde fraktet ned i sin julepyntede buss. Og hvilke forstillinger det ble. Det hele toppet seg på julaften hvor ordføreren sang solo på avslutningsnummeret sammen med byens vakre barnekor. Før han avsluttet med følgende ord;
Ute ringer kirkeklokkene julen inn, mens snøen skånsomt farger det opplyste juletreet på torvet hvitt. Ved siden av treet står det en lykkelig mann. En ordfører med et smil om munnen. Plutselig skimter han noe under juletreet. Han bøyer seg forsiktig ned. Der står Marias lille sparegris med en lapp rundt halsen.
Ja, julemiraklenes tid er ikke forbi – og kanskje må man skape de sammen……
God jul
I alle butikkvinduer henger store plakater som reklamerer for byens store happening, juletradisjonen over alle tradisjoner – Det store julespillet – byens stolthet. Her er det både voksne og barn i rollene. Julespillet blir spilt 21. til 23. desember og formiddagen på juleaften slik at alle i byen skal få se det. I år skulle det virkelig slås på stortromma, for det er 75 år siden den første forestillingen ble satt opp. Jubileet skulle markeres med blant annet nytt, oppusset kulturhus etter at taket dramatisk raste sammen på julaften i fjor. Heldigvis klarte å alle redde seg ut, men det var nære på.
Kommunen fikk virkelig på pukkelen av lokalavisa, som hadde saker om denne nestenulykken i ukevis etterpå. Ordføreren satte umiddelbart i gang med oppussing, men tidlig på høsten tok pengene slutt. Kommunekassa var skrapet og nå måtte alle spare. På skolen måtte man nå tegne pizza i stedet for å lage den, og ikke hadde man råd til brøyting og i hvert fall ikke til å tenne julelysene i gatene. Og på sykehjemmet hadde man ikke penger til nok pleiere slik at beboerne bare fikk stå opp annenhver dag. Det blir ikke god stemning av slikt, og dette hadde førte til at alle nå bare gikk rundt og skulte på hverandre, skyldte på hverandre og da spesielt på politikerne. Det hadde sneket seg inn en nærmest nifs og skummel atmosfære i den lille byen.
Dette tok byens ordfører meget tungt. Akkurat nå gikk han rundt og klistret opp avlyst-merker på alle plakatene. Han hadde i det lengste håpet på at kulturhuset skulle bli ferdig, men innså nå at det ikke gikk. Ikke var det penger til planker. Ikke var det penger til lys til scene og sal. Ikke var det penger til sceneteppe og ikke var det penger til maling. Det var ikke penger til noen ting! Ordføreren hadde mest lyst til å rømme hele byen.
Lille Maria er også ute denne dagen. Hun har tatt med seg sparegrisen sin for det er en som trenger en fin presang. Til sin store forundring ser hun at ingen av menneskene hun møter smiler. Ingen stopper opp og snakker sammen. Alle bare drar kortet i full fart, taster inn koden og sier knapt nok farvel eller på gjensyn. Butikkarbeiderne har kledd på seg julenisseluer, men smilet har de lagt igjen hjemme. Det virket som om det eneste de har på tilbud er stress og utålmodigheten.
Maria blir stående og stirre på det lille fredelige Jesus-barnet som ligger julekrybben. Ved siden av står en julenisse og passer på. Ettertenksomt slår hun fast:
- Vi har mistet den gode, gamle julestemningen. Den er helt borte. Men hvor er den? For den må jo være et sted, undrer den lille jenta, mens musefletten flagrer i nordavinden der hun rusler rundt med den tomme julegrisen under armen.
Hun runder et butikkhjørne og kræsjer nesten i en heseblesende ordfører som er ferdig med å henge opp avlyst-lapper. Ordføreren, som tror han har skyld i alt galt som skjer, mumler fram et unnskyld. Maria stopper opp og sier hei og smiler. Ordføreren blir både forfjamset og overrasket over jentas vennlighet og stammer tilbake.
- Hhhh – ei.
- Du ser så trist ut. Er det noe jeg kan hjelpe deg med, sier Maria
- Og kjære deg, det er det hyggeligste noen har sagt til meg på lang tid. Men dessverre, jeg tror ikke du kan hjelpe til med alt jeg sliter med for tiden. Det jeg trenger er penger, mange penger til å ordne opp med alt som er galt i den lille byen vår.
- Er du så sikker på at det bare er penger du trenger, svarer Maria, med et lurt smil om munnen.
Ordføreren, som nå hadde tenkt og forte seg hjem, blir litt nysgjerrig på den lille, søte jenta.
- Ååå, hva mener du?, spør han forsiktig tilbake.
- Jeg mener bare at det er ikke sikkert at det er penger som er løsningen på alt. Men først av alt må jeg spørre deg: Hva ønsker du deg til jul?
- Egentlig ønsker jeg meg ikke noe til jul. Jeg har alt jeg trenger jeg. Skulle så gjerne ønske at jeg fant mandelen i julegrøten og at premien var at vi fikk til å arrangere julespillet vårt før jul, svarer ordføreren litt forfjamset. Han er ikke akkurat vant til at barn spør ham om hva han ønsker seg.
- Hør her, kjære ordfører. Jeg har en ide. Hvis du kunne legge ut en melding på kommunens Facebook-side, så….
- Unnskyld meg, lille jente, ordføreren avbryter Maria brått og morskt. På den siden er det akkurat nå bare masse kjeft å få. Den siden har jeg sluttet å åpne. Den gjør meg i dårl…..
- Nå hører du på meg, kjære ordfører.
Maria avbryter ordføreren høflig og vennlig, mens hun hvisker ham noen ord i øret.
- Ok, jeg lover, Maria, svarer ordføreren.
Samme kveld publiserte ordføreren følgende melding.
- Hei, kjære innbyggere. Vil dere være med på å få vårt største ønske oppfylt? Ferdigstille kulturhuset før jul. Da kan vi kanskje få gjennomført det store julespillet. Jeg har tenkt å sende rundt en sparegris hvor alle som vil kan legge oppi et bidrag. Det kan være alt fra penger, til varer, til arbeidsinnsats. Ja, nærmest hva som helst.
Overraskende for ordføreren tok det ikke lang tid før han fikk svar fra snekker Andersen, som tilfeldigvis var naboen til ordføreren. Andersen og ordføreren ikke hadde snakket sammen på flere måneder. Andersen mente nemlig at ordføreren og politikerne hadde all skyld for kommunens dårlige økonomi. Etter hvert var uvennskapet blitt så ubehagelig at ordføreren hadde lagt ut huset sitt for salg.
- Kom bort til meg, så skal jeg putte oppi noe jeg kan bidra med, stod det i meldingen.Før ordføreren rakk å reise seg fra stolen, tikket det inn en ny kommentar.
- Jeg vil også bidra. Kan du stikke innom meg med grisen i kveld, snekker Andersen, hilsen malermester Rød.Og plutselig tok det helt av. Den ene meldingen etter den andre ramlet inn. Her kom Sanitetskvinnene på banen, det lokale byggvare firmaet, elektrikere, rørleggere, syersker, restauranter, bakermester Gjære, Basse bussjåfør, ja det virket som om alle i hele byen ville være med. Da det hadde gått et par dager, kom grisen tilbake til ordføreren. Spent som en hane, åpnet han grisen og ut ramlet det ut både penger og lapper. Det var nesten ikke den person i byen som ikke hadde noe å bidra med. På ny sendte han ut en melding:
- Møt opp på torvet til lørdag klokka ti.
Lørdag morgen satte ordføreren kursen mot torvet. Før han nådde fram, hørte han en merkelig summing. Og stor var overraskelsen da han svingte rundt hjørnet og så torvet åpenbare seg – smekkfullt med mennesker. Ordføreren krabbet opp på en provisorisk scene, det vil si lasteplanet til Lasse lastebilsjåfør.
- Kjære innbyggere. Takk for oppmøte. Tror ikke jeg skal bruke tiden på å prate. Her er det handling som gjelder. Alle sammen til kulturhuset!
Og som en liten en hær av maur, forflyttet alle sammen seg til kulturhuset. Og etter hvert var alle som en satt i jobb. Lasse lastebilsjåfør hentet gratis materialer hos byggvarefirmaet, snekkerne begynte å snekre, lampebutikken tømte lageret for lamper og elektrikerne begynte å montere, sanitetskvinnene lagde kaffe og vafler og syerskene begynte å sy sceneteppet av heklede lapper som alle barna på byens skoler hadde heklet, men som ingen hadde fått gjort noe med.
Til å begynne med var stemningen litt trykket. Det var nemlig ganske mange som ikke hadde snakket noe særlig sammen på lang tid. Faktisk var det mange uvenner i den lille byen som egentlig hadde flere dørstokkmiler å gå. Til slutt krøp snekker Andersen til korset.
- Ordfører, kan du hjelpe meg å holde denne bjelken slik at jeg får spikret den opp?, ropte han ut i salen.
- Ja, selvfølgelig, smilte ordføreren, mens alle kunne se tåren som forsiktig rant nedover kinnet hans.
Og sakte men sikkert ble hele salen fylt av tilsvarende spørsmål - og svar og til slutt var den trykte stemningen blåst bort.
- Nå er det pause, ropte en av sanitetskvinnene.
Og mens arbeideren satte seg ned rundt langbordet, ble det servert kaffe, vafler, nybakte pepperkaker og gløgg. Og jammen stemte ikke mannsangen og damekoret i med byens vakre, selvkomponerte julesang.
Og tro det eller ei, da 21. desember opprant, var kulturhuset ferdig. Da første forestilling skulle åpnes, var det selvsagt fullt hus. Nå tror du kanskje publikum var de som hadde bidratt mest i oppussingen av kulturhuset. Men nei da. Salen var full av mennesker som ikke hadde bidratt i det hele tatt. Nemlig alle beboerne på sykehjemmet, som Basse bussjåfør hadde fraktet ned i sin julepyntede buss. Og hvilke forstillinger det ble. Det hele toppet seg på julaften hvor ordføreren sang solo på avslutningsnummeret sammen med byens vakre barnekor. Før han avsluttet med følgende ord;
- Kjære alle sammen. Kan dere kjenne den gode, gammeldagse julestemningen? Kjenner dere at vi har fått den tilbake? Og hvordan klarte vi det? Jo, ikke ved å krangle eller kreve. Ikke ved å få, – men ved å gi. Gi fra hjertet. Gi til fellesskapet. Og da har vi jo jammen fått noe alle sammen. Et kulturhus, et fantastisk julespill og et samhold som vi aldri vil miste igjen. Og til alle i hele byen. Tusen takk for innsatsen og givergleden. Dette løser ikke alle våre problemer, men jeg er helt sikker på at vi sammen kan finne gode løsninger på andre områder i framtida.
- God jul, alle sammen!
- Til slutt er det en bestemt person jeg vil takke. Kan den lille jenta, Maria komme opp på scenen?Men ingen Maria var å oppdrive. Publikummet kikket seg rundt, hvisket seg imellom. Men ingen visste om noen jente som het Maria i den lille byen.
Ute ringer kirkeklokkene julen inn, mens snøen skånsomt farger det opplyste juletreet på torvet hvitt. Ved siden av treet står det en lykkelig mann. En ordfører med et smil om munnen. Plutselig skimter han noe under juletreet. Han bøyer seg forsiktig ned. Der står Marias lille sparegris med en lapp rundt halsen.
- Dette er premien for mandelen i grøten.
Ja, julemiraklenes tid er ikke forbi – og kanskje må man skape de sammen……
God jul
fredag 29. januar 2010
Mine ti beste album
Jeg kunne raskt spilt opp en ti på topp-liste i forhold til enkeltsanger. Nummer en ville vært Footballs coming home med Three Lions – verdens beste fotballåt. Men når det gjelder et helt album, LP, cd, nedlasting eller hva vi nå skal kalle det, har jeg laget min egen vri. Syretesten for at ei skive skal kunne kvalifisere seg, er at jeg må huske starten på neste låt idet sangen jeg hører på er i ferd med å ebbe ut. Ulempen med dette er at jeg som småbarnsfar i 11 år egentlig må ta med May Britt Andersens Folk er rare, cdene til Hannah Montana, Lollo og Bearnie fra Sunwing resort og Melodi Grand Prix - både senior og junior. Min egen barndom ble forresten krydret med små, blå Smurfe-tekster..
1. Odd Nordstoga, Luring
Musikk er for meg stemning, tekster og håndverk – omtrent i den rekkefølgen. Jeg er en type som får fot av Frank Zappas Bobby Brown, men som ikke skjønner budskapet i teksten før flere år etter (håper jeg ikke er helt alene her). Kvaliteten på det musikalske hender det at det er noen som må forklare meg.
Odd Nordstogas Luring ga meg hele Kinder-egget samtidig. Elegant ordlek på nydelig Vinje-dialekt, innhold med mer enn mening og et fantastisk band i All Stars Orchestra eller Daz Nordstogaz All Stars som de nå kaller seg. Og det var jo lurt å alliere seg med sine faste følgesvenner Stein Versto og Ragnar Hovland. Hovlands ungdomsroman Mercedes var forresten mitt første gode møte med nynorsk og boka brukte jeg som lærer da sidemålet vårt skulle introduseres for 8. klasse i mitt første år som lærer. Hovland har også oversatt You’ll never walk alone til norsk. Og så er det morsomt at Telemarks beste merkevarenavn, ved siden av seg selv, er to ganger Odd.
Men ja, det startet med grisen, før resten av albumet hylte om oppmerksomhet. Og det har det fått. Farvel til deg, Lause ting, Mademoiselle og Hallo er som de vakreste prestasjoner på fotballbanen. Jokke sang at han var bedre enn Maradona. Nordstoga er for meg Steven Gerrard, kapteinen for norsk folkemusikks framtid. Og; jeg har ikke glemt Texas. Fy til deg som ikke har vært på konsert for å head(e)bange til dette kanonskuddet av en låt. Husj, husj – kom deg av gårde.
2. Neil Young – Harvest
Jeg forelsket meg i Harvest i studietida tidlig på 90-tallet. Plata hadde ligget rett foran nesa mi lenge, men det var først da en studentkamerat satte stiften forsiktig ned på vinylen jeg forstod at jeg hadde gått glipp av noe. Heart of gold er nå en ting, men alle de andre godbitene, da. Tittelsporet Harvest, Words og Alabama gir meg frysninger. Og det er bare Young som kan skildre sprøytelivet som på Needle and the damage done – hvis vi ser bort fra Jokke da. At Crosby, Stills, Nash, Linda Ronstadt, James Taylor og London-filarmonikerne bidrar på plata tok det noen år før jeg registrerte, men det gjorde liksom ikke noe det heller. Det hele er nedpå og tilsynelatende enkelt. Youngs ”ruvende” tenor støttes vokalt nærmest uhørlig av Youngs stjernevenner. Har hørt mange dårlige kopier av lydbildet og soundet til Harvest, men det finnes selvsagt bare en Neil Young. Det er en vakker, sentimental, melankolsk og alvorlig stemning der Young søker etter kjærlighet, vennskap og andre relasjoner. Harvest ble valgt som det 78. beste albumet noensinne av redaktørene i Rolling Stone magazine i desember 2003. Hos meg kommer den som nummer 2
3. Bruce Springsteen - The river
Denne karen har sjefet over meg siden 1980 og dobbel-LPen har snurret seg inn som et av mine største musikalske minner. Og snakk om sekundering bossern får. Bitten, Cleamons, Tallent, Weinberg, van Zandt og Federici er gode på 500 meter, 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter samtidig og ville toppet alle adelskalendere hadde de hatt skøyter på beina. Mulig de hadde fått svi i en dopingtest. I hvert fall spiller de som om de går på E (Street Band). The rivers jevne rundetider på Fischer-platespilleren ville trolig gjort Per Jorsett stolt, Og trolig har The river gått flere 10 000-metere enn de fire essene – til sammen. Albumet var 82 minutter og 58 sekunder og det er verken ett minutt eller sekund for mye. Strengt tatt burde man ikke nevne enkeltsanger – her er det nemlig helheten som teller. Så da får jeg heller si det på en annen måte: Drive all night Out in the street in your Stolen car from a Caddilac ranch if you gotta hungry heart for The river.
4. The Beatles - Please please me
Brukte studielånet til å kjøpe alle Beatles-albumene da jeg begynte på lærerhøyskolen i 91, men Beatles-suget begynte da jeg gikk i 6. klasse. Da så vi en Beatles-dokumentar i filmrommet på den gamle barneskolen i Langesund. Filmen fokuserte på She loves you og Twist and shout. Sprø opplevelse hvordan musikk kan fange deg allerede i ung alder. Det var noe med utstrålingen og jentepublikumets hyling. Det endte med at jeg og en kamerat stiftet duoen Star Boys, uten at vi av den grunn kom med i rockeboka til Lars Andre Tokheim. Kan det skyldes at vi ikke hadde instrumenter..?
Enden på visa, eller skal jeg heller starten på visa var uansett et dyrt innkjøp av The Beatles’ første album Please Please Me – på kassett. Kassetten er borte, men sangene lever videre. Lennon og McCartney skrev ikke alle sangene på plata selv – men jeg tror helt sikkert at Jan Fredrik Karlsen ville sagt at Liverpool-gutta gjorde Twist and shout til sin egen. En gang tok jeg bryet å oversette alle sangene på dette albumet til norsk og tematisk er det vanskelig å finne mer herlig kjærlighetskliss enn akkurat her. For en gutt på vei inn i tenåra funket det greit – for å si det sånn.
5. DeLillos – Suser av gårde
Hjernen er alene midt i begynnelsen hos stakkars varme, flinke mennesker med svett smil neste sommer - kast alle papirene, vi suser av gårde, vi suser videre, festen er ikke over, det er mer kake igjen både sent og tidlig. Kan det egentlig sies bedre? Lars Lillo Stenberg har en måte å leke med ord på som gjør en hobbyskribent som undertegnede ikke bare misunnelig, men oppgitt. Uansett; for meg er Suser av gårde høydepunktet i De Lillos karriere. Min beibi dro avsted, Suser av gårde, Tøff i pysjamas og Finnes det en kvinne er noe av det beste som kan serveres. En liten historie om Tøff i pyjamas. Jeg spilte den for en av onkelungene mine da hun var 6-7 år gammel. Lars synger først at han er tøff i pysjamas, så synger han at han er dum og til slutt så ser han seg i speilet og sier at han ser ingenting. Da utbryter hun: Det er jo ikke noe rart. Han har sikkert dusjet og så dugger det.. Herlig tolkning. Alle liker De Lillos.
6. Jokke – Prisen for popen 2002
Ingen liste uten Jokke. Umulig å velge ett album så jeg tar den feige varianten – samlealbumet med fire nye låter han hadde jobbet med rett før han døde. Blant disse fire finner vi den knalltriste og utleverende låta Narkoman.
Prisen for popen tar jeg fram når det er nødvendig å filosofere over livet, balansere inntrykkene i hverdagen. Jokke er helt rå i sin beskrivelse av livets skyggeside. Her finner vi sorg og glede, håpløshet og optimisme, sarkastiske sleivspark og ironiske fulltreffere til det etablerte og ikke minst kjærlighet. Trolig det ærligste uttrykket en norsk kunstner noensinne har levert. For meg er Jokke ekte og hel ved – og så uendelig mye mer enn det. Jokke gir og jeg tar imot med åpne porer og forsvarsløst hjerte. Han får meg til å tenke, undre, kritisere, refse, le – og gråte. Sitat? Ja, her er det helt nødvendig: Ja så er man endelig voksen, søvnløs om natta, bevisstløs om dagen, pengeproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.
7. U2 – Under a blood red sky
Min første ordentlige konsertopplevelse var med U2 i Drammenshallen 1985. En liten busslast fra Langesund var ute i god tid, og vi mente å se selveste Bono sitte anonymt på en av stolrekkene da publikum ble sluppet inn. Han pleide visstnok det på den tiden. Uansett og usett kom han på scenen til tida – og for en opplevelse det ble. Konserten var en del av The Unforgettable Fire-turneen, men vi hadde hørt mest på Under a blood red sky i forkant. Sitter og hører på den i skrivende stund og plutselig er jeg tilbake 25 år i tid – 16 år gammel. I Drammenshallen. Smekkfullt. Slåsskampen for å komme seg helt foran. Meget morske vakter. Elektrisk stemning. Og jeg innbiller meg at Bono ropte; som på plata: It’s been a lot of talk about this next song, maybe, maybe to much talk. This song is not a rebel song. This song is Sunday, bloody Sunday. Slikt gjør inntrykk på en enkel, ung sjel fra Langesund. Og skal jeg velge en favoritt ved siden av Sunday, bloody Sunday blir det: Gloria, 11 O'Clock Tick Tock, I Will Follow, Party Girl, The Cry/The Electric Co./Send In The Clowns, New Year's Day og 40 – altså alle de andre!
8. Queen – QUEEN LIVE KILLERS
Dette albumet kårer dronninga til kongen av konsert. Freddy Mercury elsker sitt publikum og publikum gjengjelder. Og noen ganger varer kjærlighet livet ut. Bare sjekk ut youtube og Love of my life, så skjønner du hva jeg mener. I kjent positur dirigerer og synger han duett med publikum til både ståpels og andre hevelser man ikke snakker om.
Albumet spenner over Queens syv første album og er ikke en dårlig Greatest hits med kjip lyd. Men derimot en hyllest til fansen gjennom akustiske, intime og nesten ugjenkjennelige versjoner av flere studiolåter, hvor publikum hele tiden oppfordres til å delta. I tillegg pøser de velutdannede gutta på med energi, unik sound, vulgaritet, seksualitet, sentimentalitet og knallhard tungrock. Noen framhever Brighton Rock og 12 minutter med Brian May komplekse gitarsolo, Roger Taylor energiske Pauker arbeid, og en mini jam session med Brian, Roger og bassist John Deacon (denne beskrivelsen har jeg stjålet, he, he). Jeg synes Brighton rock blir noe i meste laget, men da hopper jeg bare over til You're My Best Friend.
9. Eagles – Hotel California
Vorspielmusikken til guttegjengen på 80-90-tallet sammen med veldig mye annet. Vi vendte alltid tilbake til allsang og Hotel California før vi skulle gjøre byen og Tordenskiold. Ikke sikker på om alle skjønte hva vi sang og hva dette handlet om – bortsett fra et hotell i California… Min beste kompis og sjefen i kameratgjengen hadde bodd mange år i nettopp USA, og da han flyttet hjem til Langersund i 6. klasse var han for oss en ny gutt i byen – akkurat som spor nummer to på skiva til Eagles – New kid in town. Jeg tenker selvsagt på ham hver gang jeg hører sangen. Spesielt med tanke på han dessverre gikk bort så alt for tidlig. Begravelsen ble tonesatt med Hotell California – og jeg er sikker på at vi alle sang allsang inni oss: You can checkout any time you like, but you can never leave, til ære for The new kid in heaven.
10. Prima Vera – Brakara
Jeg er en stor fan av Jahn Teigen. Er Facebook-tilhenger av hitmaskinen fra Tønsberg, og skal selvsagt få med meg konserten på Wrightegaarden til sommeren. Men hvordan kunne jeg velge et album av Prima Vera i denne sammenhengen? De fleste ville trolig valgt En dags pause, eller kanskje noe nyere. Eller noe Popul Vuh/Popul Ace. Men det er så mange minner rundt dette albumet. Vi var tre søsken som vokste opp alene med verdens beste mamma – uten verdens beste råd. Ergo ble det ofte krangling om den bitte lille kassettspilleren. Søstera mi ville på den tiden høre på Dollie de luxe, mens broren min og jeg kunne velge mellom smurfene til Geir Børresen og Prima Vera. Mammas Vikingarne var uaktuell, men jeg kan fortsatt noe av teksten til Ingen ring på fingeren…
Som mange kanskje husker hadde Prima Vera monsterhiten Det er nordmenn som er bra. Galskapen og den noe platte humoren (noe underdrivelse her, kanskje) fenget for unge gutter. Med Jonas Fjeld Band som musikere og sanger som Gikt feber, Grethe Waitz, Piker vin og sang, Arne Belinda, Så lykkelig i Sverige, fikk vi gode melodier til psycho tekster
Jeg tok med cden til en musikktime på ungdomskolen noen år seinere hvor høykultiverte Mrs Mustard – eller fru sennep som vi kalte henne – slaktet meg og min musikksmak. Før hun satte på en eller annen opera for virkelig å vise hvordan musikk skulle lyde. Til pipekonsert fra gode klassekamerater, men i rettferdighetens navn, hun hadde nok rett.
Men rett skal Vera rett. Prima Vera hadde 15 førsteplasser på norsktoppen..
1. Odd Nordstoga, Luring
Musikk er for meg stemning, tekster og håndverk – omtrent i den rekkefølgen. Jeg er en type som får fot av Frank Zappas Bobby Brown, men som ikke skjønner budskapet i teksten før flere år etter (håper jeg ikke er helt alene her). Kvaliteten på det musikalske hender det at det er noen som må forklare meg.
Odd Nordstogas Luring ga meg hele Kinder-egget samtidig. Elegant ordlek på nydelig Vinje-dialekt, innhold med mer enn mening og et fantastisk band i All Stars Orchestra eller Daz Nordstogaz All Stars som de nå kaller seg. Og det var jo lurt å alliere seg med sine faste følgesvenner Stein Versto og Ragnar Hovland. Hovlands ungdomsroman Mercedes var forresten mitt første gode møte med nynorsk og boka brukte jeg som lærer da sidemålet vårt skulle introduseres for 8. klasse i mitt første år som lærer. Hovland har også oversatt You’ll never walk alone til norsk. Og så er det morsomt at Telemarks beste merkevarenavn, ved siden av seg selv, er to ganger Odd.
Men ja, det startet med grisen, før resten av albumet hylte om oppmerksomhet. Og det har det fått. Farvel til deg, Lause ting, Mademoiselle og Hallo er som de vakreste prestasjoner på fotballbanen. Jokke sang at han var bedre enn Maradona. Nordstoga er for meg Steven Gerrard, kapteinen for norsk folkemusikks framtid. Og; jeg har ikke glemt Texas. Fy til deg som ikke har vært på konsert for å head(e)bange til dette kanonskuddet av en låt. Husj, husj – kom deg av gårde.
2. Neil Young – Harvest
Jeg forelsket meg i Harvest i studietida tidlig på 90-tallet. Plata hadde ligget rett foran nesa mi lenge, men det var først da en studentkamerat satte stiften forsiktig ned på vinylen jeg forstod at jeg hadde gått glipp av noe. Heart of gold er nå en ting, men alle de andre godbitene, da. Tittelsporet Harvest, Words og Alabama gir meg frysninger. Og det er bare Young som kan skildre sprøytelivet som på Needle and the damage done – hvis vi ser bort fra Jokke da. At Crosby, Stills, Nash, Linda Ronstadt, James Taylor og London-filarmonikerne bidrar på plata tok det noen år før jeg registrerte, men det gjorde liksom ikke noe det heller. Det hele er nedpå og tilsynelatende enkelt. Youngs ”ruvende” tenor støttes vokalt nærmest uhørlig av Youngs stjernevenner. Har hørt mange dårlige kopier av lydbildet og soundet til Harvest, men det finnes selvsagt bare en Neil Young. Det er en vakker, sentimental, melankolsk og alvorlig stemning der Young søker etter kjærlighet, vennskap og andre relasjoner. Harvest ble valgt som det 78. beste albumet noensinne av redaktørene i Rolling Stone magazine i desember 2003. Hos meg kommer den som nummer 2
3. Bruce Springsteen - The river
Denne karen har sjefet over meg siden 1980 og dobbel-LPen har snurret seg inn som et av mine største musikalske minner. Og snakk om sekundering bossern får. Bitten, Cleamons, Tallent, Weinberg, van Zandt og Federici er gode på 500 meter, 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter samtidig og ville toppet alle adelskalendere hadde de hatt skøyter på beina. Mulig de hadde fått svi i en dopingtest. I hvert fall spiller de som om de går på E (Street Band). The rivers jevne rundetider på Fischer-platespilleren ville trolig gjort Per Jorsett stolt, Og trolig har The river gått flere 10 000-metere enn de fire essene – til sammen. Albumet var 82 minutter og 58 sekunder og det er verken ett minutt eller sekund for mye. Strengt tatt burde man ikke nevne enkeltsanger – her er det nemlig helheten som teller. Så da får jeg heller si det på en annen måte: Drive all night Out in the street in your Stolen car from a Caddilac ranch if you gotta hungry heart for The river.
4. The Beatles - Please please me
Brukte studielånet til å kjøpe alle Beatles-albumene da jeg begynte på lærerhøyskolen i 91, men Beatles-suget begynte da jeg gikk i 6. klasse. Da så vi en Beatles-dokumentar i filmrommet på den gamle barneskolen i Langesund. Filmen fokuserte på She loves you og Twist and shout. Sprø opplevelse hvordan musikk kan fange deg allerede i ung alder. Det var noe med utstrålingen og jentepublikumets hyling. Det endte med at jeg og en kamerat stiftet duoen Star Boys, uten at vi av den grunn kom med i rockeboka til Lars Andre Tokheim. Kan det skyldes at vi ikke hadde instrumenter..?
Enden på visa, eller skal jeg heller starten på visa var uansett et dyrt innkjøp av The Beatles’ første album Please Please Me – på kassett. Kassetten er borte, men sangene lever videre. Lennon og McCartney skrev ikke alle sangene på plata selv – men jeg tror helt sikkert at Jan Fredrik Karlsen ville sagt at Liverpool-gutta gjorde Twist and shout til sin egen. En gang tok jeg bryet å oversette alle sangene på dette albumet til norsk og tematisk er det vanskelig å finne mer herlig kjærlighetskliss enn akkurat her. For en gutt på vei inn i tenåra funket det greit – for å si det sånn.
5. DeLillos – Suser av gårde
Hjernen er alene midt i begynnelsen hos stakkars varme, flinke mennesker med svett smil neste sommer - kast alle papirene, vi suser av gårde, vi suser videre, festen er ikke over, det er mer kake igjen både sent og tidlig. Kan det egentlig sies bedre? Lars Lillo Stenberg har en måte å leke med ord på som gjør en hobbyskribent som undertegnede ikke bare misunnelig, men oppgitt. Uansett; for meg er Suser av gårde høydepunktet i De Lillos karriere. Min beibi dro avsted, Suser av gårde, Tøff i pysjamas og Finnes det en kvinne er noe av det beste som kan serveres. En liten historie om Tøff i pyjamas. Jeg spilte den for en av onkelungene mine da hun var 6-7 år gammel. Lars synger først at han er tøff i pysjamas, så synger han at han er dum og til slutt så ser han seg i speilet og sier at han ser ingenting. Da utbryter hun: Det er jo ikke noe rart. Han har sikkert dusjet og så dugger det.. Herlig tolkning. Alle liker De Lillos.
6. Jokke – Prisen for popen 2002
Ingen liste uten Jokke. Umulig å velge ett album så jeg tar den feige varianten – samlealbumet med fire nye låter han hadde jobbet med rett før han døde. Blant disse fire finner vi den knalltriste og utleverende låta Narkoman.
Prisen for popen tar jeg fram når det er nødvendig å filosofere over livet, balansere inntrykkene i hverdagen. Jokke er helt rå i sin beskrivelse av livets skyggeside. Her finner vi sorg og glede, håpløshet og optimisme, sarkastiske sleivspark og ironiske fulltreffere til det etablerte og ikke minst kjærlighet. Trolig det ærligste uttrykket en norsk kunstner noensinne har levert. For meg er Jokke ekte og hel ved – og så uendelig mye mer enn det. Jokke gir og jeg tar imot med åpne porer og forsvarsløst hjerte. Han får meg til å tenke, undre, kritisere, refse, le – og gråte. Sitat? Ja, her er det helt nødvendig: Ja så er man endelig voksen, søvnløs om natta, bevisstløs om dagen, pengeproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.
7. U2 – Under a blood red sky
Min første ordentlige konsertopplevelse var med U2 i Drammenshallen 1985. En liten busslast fra Langesund var ute i god tid, og vi mente å se selveste Bono sitte anonymt på en av stolrekkene da publikum ble sluppet inn. Han pleide visstnok det på den tiden. Uansett og usett kom han på scenen til tida – og for en opplevelse det ble. Konserten var en del av The Unforgettable Fire-turneen, men vi hadde hørt mest på Under a blood red sky i forkant. Sitter og hører på den i skrivende stund og plutselig er jeg tilbake 25 år i tid – 16 år gammel. I Drammenshallen. Smekkfullt. Slåsskampen for å komme seg helt foran. Meget morske vakter. Elektrisk stemning. Og jeg innbiller meg at Bono ropte; som på plata: It’s been a lot of talk about this next song, maybe, maybe to much talk. This song is not a rebel song. This song is Sunday, bloody Sunday. Slikt gjør inntrykk på en enkel, ung sjel fra Langesund. Og skal jeg velge en favoritt ved siden av Sunday, bloody Sunday blir det: Gloria, 11 O'Clock Tick Tock, I Will Follow, Party Girl, The Cry/The Electric Co./Send In The Clowns, New Year's Day og 40 – altså alle de andre!
8. Queen – QUEEN LIVE KILLERS
Dette albumet kårer dronninga til kongen av konsert. Freddy Mercury elsker sitt publikum og publikum gjengjelder. Og noen ganger varer kjærlighet livet ut. Bare sjekk ut youtube og Love of my life, så skjønner du hva jeg mener. I kjent positur dirigerer og synger han duett med publikum til både ståpels og andre hevelser man ikke snakker om.
Albumet spenner over Queens syv første album og er ikke en dårlig Greatest hits med kjip lyd. Men derimot en hyllest til fansen gjennom akustiske, intime og nesten ugjenkjennelige versjoner av flere studiolåter, hvor publikum hele tiden oppfordres til å delta. I tillegg pøser de velutdannede gutta på med energi, unik sound, vulgaritet, seksualitet, sentimentalitet og knallhard tungrock. Noen framhever Brighton Rock og 12 minutter med Brian May komplekse gitarsolo, Roger Taylor energiske Pauker arbeid, og en mini jam session med Brian, Roger og bassist John Deacon (denne beskrivelsen har jeg stjålet, he, he). Jeg synes Brighton rock blir noe i meste laget, men da hopper jeg bare over til You're My Best Friend.
9. Eagles – Hotel California
Vorspielmusikken til guttegjengen på 80-90-tallet sammen med veldig mye annet. Vi vendte alltid tilbake til allsang og Hotel California før vi skulle gjøre byen og Tordenskiold. Ikke sikker på om alle skjønte hva vi sang og hva dette handlet om – bortsett fra et hotell i California… Min beste kompis og sjefen i kameratgjengen hadde bodd mange år i nettopp USA, og da han flyttet hjem til Langersund i 6. klasse var han for oss en ny gutt i byen – akkurat som spor nummer to på skiva til Eagles – New kid in town. Jeg tenker selvsagt på ham hver gang jeg hører sangen. Spesielt med tanke på han dessverre gikk bort så alt for tidlig. Begravelsen ble tonesatt med Hotell California – og jeg er sikker på at vi alle sang allsang inni oss: You can checkout any time you like, but you can never leave, til ære for The new kid in heaven.
10. Prima Vera – Brakara
Jeg er en stor fan av Jahn Teigen. Er Facebook-tilhenger av hitmaskinen fra Tønsberg, og skal selvsagt få med meg konserten på Wrightegaarden til sommeren. Men hvordan kunne jeg velge et album av Prima Vera i denne sammenhengen? De fleste ville trolig valgt En dags pause, eller kanskje noe nyere. Eller noe Popul Vuh/Popul Ace. Men det er så mange minner rundt dette albumet. Vi var tre søsken som vokste opp alene med verdens beste mamma – uten verdens beste råd. Ergo ble det ofte krangling om den bitte lille kassettspilleren. Søstera mi ville på den tiden høre på Dollie de luxe, mens broren min og jeg kunne velge mellom smurfene til Geir Børresen og Prima Vera. Mammas Vikingarne var uaktuell, men jeg kan fortsatt noe av teksten til Ingen ring på fingeren…
Som mange kanskje husker hadde Prima Vera monsterhiten Det er nordmenn som er bra. Galskapen og den noe platte humoren (noe underdrivelse her, kanskje) fenget for unge gutter. Med Jonas Fjeld Band som musikere og sanger som Gikt feber, Grethe Waitz, Piker vin og sang, Arne Belinda, Så lykkelig i Sverige, fikk vi gode melodier til psycho tekster
Jeg tok med cden til en musikktime på ungdomskolen noen år seinere hvor høykultiverte Mrs Mustard – eller fru sennep som vi kalte henne – slaktet meg og min musikksmak. Før hun satte på en eller annen opera for virkelig å vise hvordan musikk skulle lyde. Til pipekonsert fra gode klassekamerater, men i rettferdighetens navn, hun hadde nok rett.
Men rett skal Vera rett. Prima Vera hadde 15 førsteplasser på norsktoppen..
Abonner på:
Innlegg (Atom)