Liverpool-fans for ofte høre at vi lever i fortiden. Lever på gamle meritter. Synger om Stevie Heighway og King Kenny og mimrer om Istanbul. Og kritikerne har rett. Vi er nostalgikere hele gjengen. På grensen til det patetiske. Vi snakker om neste år, men det har vi gjort så lenge at vi nesten ikke tror på det selv.
Men er det ikke deilig å ta seg en halvliter og mimre rundt gamle historiske klipp på YouTube og si at alt var mye bedre før? Er ikke dette definisjonen på å være fotballfan. Liverpool-fan!! Vi hører vel ganske ofte om Solskjær sin finalescoring i CL også...
For hva er alternativet. Holde med lagene som til enhver tid vinner?
"- Fikk så mye kritikk for å leve i Liverpool-fortiden at jeg nå har byttet til Leicster!" Det hadde sikkert ikke blitt kritisert.... (Holder forresten bittelitt med Leicster, he, he.).
Frode Øverli gjorde Gud til Liverpool-fan i Pondus, men det er lenge siden himmelens overhode bidro til mirakler for scouserne. Inntil torsdag denne uka. Da slang han på seg Liverpool-drakta litt ut i andre omgang for å gi oss håp om både finaleplass i Europaligaen og CL-plass til neste år.
Da Sakho begynte å snakke om Liverpool country etter kampen, skjønte jeg det ikke var tilfeldig at han høyest opp i hierarkiet ville bidra. Med amerikanske eiere, trenere fra Tyskland og Bosnia, spillere fra Belgia, Frankrike, Spania, Tyskland/Tyrkia, Brasil Wales, Slovakia, Nigeria/England, Elfenbenskysten, England og fans fra hele verden føltes seieren over Dortmund som noe større og viktigere. Vel filosofisk og euforisk? Ja, men likevel. Når, ikke bare The Kop, men hele stadion nekter å slutte og synge You'll never walk alone både før og ikke minst etter kampen, har vi jo nasjonalsangen klar for Sakhos nye land.
Da det skulle vises høydepunkter etter kampen, tenkte jeg at nå blir det svarte natta før jeg kan legge meg. Høydepunktet var faktisk 2x45.
Som tidligere sliten, sentral midtbanespiller må jeg likevel trekke fram en situasjon. Et øyeblikk som kanskje illustrerer og oppsummerer hele kampen. I hvert fall for meg. Ikke sikkert alle detaljer stemmer, men pytt pytt.
Liverpool vinner ballen og Emre Can får den sentralt i banen. Det er trangt og det er et vanvittig tempo i Dortmunds press. Can bruker en berøring på veggspill med Milner, får den perfekt igjen og befinner seg nå på Dortmunds banehalvdel. Nytt veggspill, denne gang med Firmino. Brasse-ett-touchen er selvsagt også perfekt.
Origi, åpenbaringen, har for lengst skjønt hva som kommer til å skje. Der er bare å sette på rakettfarten. Panservognen Hummels og sneglen Sokratis har ikke en sjanse til å henge med. Cans tredje touch på ballen er også perfekt. Tre touch brukte han på to veggspill og en målgivende pasning. Kan ikke si at han sliter nevneverdig på fotballskoene sine. Men for en rytme og koordinasjon. Emre er direkte kvalifisert til VM i CanCan!
Veggspillene og timingen på Cans pasning og Origis løp skal forøvrig studeres på Harvard, før det blir gitt ut som lærebok i relasjonsbygging.
Tittel: Spill som i tåke gutter, spill til nærmeste mann. (Bill Shankley)
Og det er akkurat slik vi elsker det. Du spiller ikke fotball alene, det er alltid noen å spille ball med. Ikke glem at til og med Sturridge bidro med å være tredjesist på ballen da han spilte Milner til dødlinje før Lovren hang i tunnluft og pannet ballen i mål. Vanligvis ville Sturridge benyttet seg av løpet til Milner til å drible seg inn i banen for å avslutte selv. Well done, Sturrie!!
Så nå er jo Klopptimismen et faktum, og spørsmålet er om vi kan veggspille oss til pokalen.
Svaret er: Klart vi Can
