I alle butikkvinduer henger store plakater som reklamerer for byens store happening, juletradisjonen over alle tradisjoner – Det store julespillet – byens stolthet. Her er det både voksne og barn i rollene. Julespillet blir spilt 21. til 23. desember og formiddagen på juleaften slik at alle i byen skal få se det. I år skulle det virkelig slås på stortromma, for det er 75 år siden den første forestillingen ble satt opp. Jubileet skulle markeres med blant annet nytt, oppusset kulturhus etter at taket dramatisk raste sammen på julaften i fjor. Heldigvis klarte å alle redde seg ut, men det var nære på.
Kommunen fikk virkelig på pukkelen av lokalavisa, som hadde saker om denne nestenulykken i ukevis etterpå. Ordføreren satte umiddelbart i gang med oppussing, men tidlig på høsten tok pengene slutt. Kommunekassa var skrapet og nå måtte alle spare. På skolen måtte man nå tegne pizza i stedet for å lage den, og ikke hadde man råd til brøyting og i hvert fall ikke til å tenne julelysene i gatene. Og på sykehjemmet hadde man ikke penger til nok pleiere slik at beboerne bare fikk stå opp annenhver dag. Det blir ikke god stemning av slikt, og dette hadde førte til at alle nå bare gikk rundt og skulte på hverandre, skyldte på hverandre og da spesielt på politikerne. Det hadde sneket seg inn en nærmest nifs og skummel atmosfære i den lille byen.
Dette tok byens ordfører meget tungt. Akkurat nå gikk han rundt og klistret opp avlyst-merker på alle plakatene. Han hadde i det lengste håpet på at kulturhuset skulle bli ferdig, men innså nå at det ikke gikk. Ikke var det penger til planker. Ikke var det penger til lys til scene og sal. Ikke var det penger til sceneteppe og ikke var det penger til maling. Det var ikke penger til noen ting! Ordføreren hadde mest lyst til å rømme hele byen.
Lille Maria er også ute denne dagen. Hun har tatt med seg sparegrisen sin for det er en som trenger en fin presang. Til sin store forundring ser hun at ingen av menneskene hun møter smiler. Ingen stopper opp og snakker sammen. Alle bare drar kortet i full fart, taster inn koden og sier knapt nok farvel eller på gjensyn. Butikkarbeiderne har kledd på seg julenisseluer, men smilet har de lagt igjen hjemme. Det virket som om det eneste de har på tilbud er stress og utålmodigheten.
Maria blir stående og stirre på det lille fredelige Jesus-barnet som ligger julekrybben. Ved siden av står en julenisse og passer på. Ettertenksomt slår hun fast:
- Vi har mistet den gode, gamle julestemningen. Den er helt borte. Men hvor er den? For den må jo være et sted, undrer den lille jenta, mens musefletten flagrer i nordavinden der hun rusler rundt med den tomme julegrisen under armen.
Hun runder et butikkhjørne og kræsjer nesten i en heseblesende ordfører som er ferdig med å henge opp avlyst-lapper. Ordføreren, som tror han har skyld i alt galt som skjer, mumler fram et unnskyld. Maria stopper opp og sier hei og smiler. Ordføreren blir både forfjamset og overrasket over jentas vennlighet og stammer tilbake.
- Hhhh – ei.
- Du ser så trist ut. Er det noe jeg kan hjelpe deg med, sier Maria
- Og kjære deg, det er det hyggeligste noen har sagt til meg på lang tid. Men dessverre, jeg tror ikke du kan hjelpe til med alt jeg sliter med for tiden. Det jeg trenger er penger, mange penger til å ordne opp med alt som er galt i den lille byen vår.
- Er du så sikker på at det bare er penger du trenger, svarer Maria, med et lurt smil om munnen.
Ordføreren, som nå hadde tenkt og forte seg hjem, blir litt nysgjerrig på den lille, søte jenta.
- Ååå, hva mener du?, spør han forsiktig tilbake.
- Jeg mener bare at det er ikke sikkert at det er penger som er løsningen på alt. Men først av alt må jeg spørre deg: Hva ønsker du deg til jul?
- Egentlig ønsker jeg meg ikke noe til jul. Jeg har alt jeg trenger jeg. Skulle så gjerne ønske at jeg fant mandelen i julegrøten og at premien var at vi fikk til å arrangere julespillet vårt før jul, svarer ordføreren litt forfjamset. Han er ikke akkurat vant til at barn spør ham om hva han ønsker seg.
- Hør her, kjære ordfører. Jeg har en ide. Hvis du kunne legge ut en melding på kommunens Facebook-side, så….
- Unnskyld meg, lille jente, ordføreren avbryter Maria brått og morskt. På den siden er det akkurat nå bare masse kjeft å få. Den siden har jeg sluttet å åpne. Den gjør meg i dårl…..
- Nå hører du på meg, kjære ordfører.
Maria avbryter ordføreren høflig og vennlig, mens hun hvisker ham noen ord i øret.
- Ok, jeg lover, Maria, svarer ordføreren.
Samme kveld publiserte ordføreren følgende melding.
- Hei, kjære innbyggere. Vil dere være med på å få vårt største ønske oppfylt? Ferdigstille kulturhuset før jul. Da kan vi kanskje få gjennomført det store julespillet. Jeg har tenkt å sende rundt en sparegris hvor alle som vil kan legge oppi et bidrag. Det kan være alt fra penger, til varer, til arbeidsinnsats. Ja, nærmest hva som helst.
Overraskende for ordføreren tok det ikke lang tid før han fikk svar fra snekker Andersen, som tilfeldigvis var naboen til ordføreren. Andersen og ordføreren ikke hadde snakket sammen på flere måneder. Andersen mente nemlig at ordføreren og politikerne hadde all skyld for kommunens dårlige økonomi. Etter hvert var uvennskapet blitt så ubehagelig at ordføreren hadde lagt ut huset sitt for salg.
- Kom bort til meg, så skal jeg putte oppi noe jeg kan bidra med, stod det i meldingen.Før ordføreren rakk å reise seg fra stolen, tikket det inn en ny kommentar.
- Jeg vil også bidra. Kan du stikke innom meg med grisen i kveld, snekker Andersen, hilsen malermester Rød.Og plutselig tok det helt av. Den ene meldingen etter den andre ramlet inn. Her kom Sanitetskvinnene på banen, det lokale byggvare firmaet, elektrikere, rørleggere, syersker, restauranter, bakermester Gjære, Basse bussjåfør, ja det virket som om alle i hele byen ville være med. Da det hadde gått et par dager, kom grisen tilbake til ordføreren. Spent som en hane, åpnet han grisen og ut ramlet det ut både penger og lapper. Det var nesten ikke den person i byen som ikke hadde noe å bidra med. På ny sendte han ut en melding:
- Møt opp på torvet til lørdag klokka ti.
Lørdag morgen satte ordføreren kursen mot torvet. Før han nådde fram, hørte han en merkelig summing. Og stor var overraskelsen da han svingte rundt hjørnet og så torvet åpenbare seg – smekkfullt med mennesker. Ordføreren krabbet opp på en provisorisk scene, det vil si lasteplanet til Lasse lastebilsjåfør.
- Kjære innbyggere. Takk for oppmøte. Tror ikke jeg skal bruke tiden på å prate. Her er det handling som gjelder. Alle sammen til kulturhuset!
Og som en liten en hær av maur, forflyttet alle sammen seg til kulturhuset. Og etter hvert var alle som en satt i jobb. Lasse lastebilsjåfør hentet gratis materialer hos byggvarefirmaet, snekkerne begynte å snekre, lampebutikken tømte lageret for lamper og elektrikerne begynte å montere, sanitetskvinnene lagde kaffe og vafler og syerskene begynte å sy sceneteppet av heklede lapper som alle barna på byens skoler hadde heklet, men som ingen hadde fått gjort noe med.
Til å begynne med var stemningen litt trykket. Det var nemlig ganske mange som ikke hadde snakket noe særlig sammen på lang tid. Faktisk var det mange uvenner i den lille byen som egentlig hadde flere dørstokkmiler å gå. Til slutt krøp snekker Andersen til korset.
- Ordfører, kan du hjelpe meg å holde denne bjelken slik at jeg får spikret den opp?, ropte han ut i salen.
- Ja, selvfølgelig, smilte ordføreren, mens alle kunne se tåren som forsiktig rant nedover kinnet hans.
Og sakte men sikkert ble hele salen fylt av tilsvarende spørsmål - og svar og til slutt var den trykte stemningen blåst bort.
- Nå er det pause, ropte en av sanitetskvinnene.
Og mens arbeideren satte seg ned rundt langbordet, ble det servert kaffe, vafler, nybakte pepperkaker og gløgg. Og jammen stemte ikke mannsangen og damekoret i med byens vakre, selvkomponerte julesang.
Og tro det eller ei, da 21. desember opprant, var kulturhuset ferdig. Da første forestilling skulle åpnes, var det selvsagt fullt hus. Nå tror du kanskje publikum var de som hadde bidratt mest i oppussingen av kulturhuset. Men nei da. Salen var full av mennesker som ikke hadde bidratt i det hele tatt. Nemlig alle beboerne på sykehjemmet, som Basse bussjåfør hadde fraktet ned i sin julepyntede buss. Og hvilke forstillinger det ble. Det hele toppet seg på julaften hvor ordføreren sang solo på avslutningsnummeret sammen med byens vakre barnekor. Før han avsluttet med følgende ord;
- Kjære alle sammen. Kan dere kjenne den gode, gammeldagse julestemningen? Kjenner dere at vi har fått den tilbake? Og hvordan klarte vi det? Jo, ikke ved å krangle eller kreve. Ikke ved å få, – men ved å gi. Gi fra hjertet. Gi til fellesskapet. Og da har vi jo jammen fått noe alle sammen. Et kulturhus, et fantastisk julespill og et samhold som vi aldri vil miste igjen. Og til alle i hele byen. Tusen takk for innsatsen og givergleden. Dette løser ikke alle våre problemer, men jeg er helt sikker på at vi sammen kan finne gode løsninger på andre områder i framtida.
- God jul, alle sammen!
- Til slutt er det en bestemt person jeg vil takke. Kan den lille jenta, Maria komme opp på scenen?Men ingen Maria var å oppdrive. Publikummet kikket seg rundt, hvisket seg imellom. Men ingen visste om noen jente som het Maria i den lille byen.
Ute ringer kirkeklokkene julen inn, mens snøen skånsomt farger det opplyste juletreet på torvet hvitt. Ved siden av treet står det en lykkelig mann. En ordfører med et smil om munnen. Plutselig skimter han noe under juletreet. Han bøyer seg forsiktig ned. Der står Marias lille sparegris med en lapp rundt halsen.
- Dette er premien for mandelen i grøten.
Ja, julemiraklenes tid er ikke forbi – og kanskje må man skape de sammen……
God jul
