Vondt i magen

Kikker ut av kjøkkenvinduet, klokka er åtte. Den smale skoleveien er badet i sollys. Ei lita jente med orange ryggsekk tusler forbi i det nydelige vårværet

Hun går der i sin egen lille, trygge verden. Hun strutter av livsglede. De små korte beina fører henne framover i livet. Jeg følger henne med blikket, det er som et lite frampeik for meg. Til høsten skal min egen lille, store jente begynne på skolen. Da er det hennes tur til stolt å rusle til skolen. Jeg får nesten tårer i øynene. Det er akkurat som vakkerheten og vemodet møter hverandre. Jentungen min skal stå på egne ben, løsrive seg fra mamma og pappas trygge favn&.

Plutselig, nesten brutalt blir jeg revet ut tankene mine. To svære trailere melder sin ankomst. Med sigaretten i munnviken og bustete hår, dundrer den første doningene forbi, tett fulgt av den andre. I mot kommer det en litt mindre lastebil. Den lille jenta tar et kjapt skritt nærmere gjerdet. Det provisoriske grassfortauet på utsiden av huset mitt er det eneste som skiller den lille skolejenta fra lastebilen. Vi snakker bare centimetere med klaring mellom lastebilen og grassfortauet og mellom lastebilen og trailerne.

Det er som om verden stopper opp. Selvsagt bremser sjåførene ned. Men for jenta føles det utrygt. Kroppsspråket er ikke til å ta feil av. Hun har sluttet å gå. Hun står med ryggen til, men jeg innbiller meg at hun med forskremte øyne står og venter til kjøretøyene har passert. For meg passerer helt andre bilder i hodet mitt. Jeg får vondt i magen.

Så begynner den lille jenta forsiktig å gå igjen. I det fjerne hører jeg en ny trailer er på vei. Litt lenger ned i gata må hun krysse veien....