Første skoledag

Første skoledag

 

Jeg har fått helt ny sekk

skal starte på skolen, jeg

er fem og et halvt sånn cirka

og nå er jeg på vei

 

Kan snart knyte lissa

gruer meg kanskje litt

klarer ikke å lese onkli’

men kan skrive navnet mitt

 

Jeg kjenner Per og Jonas

og så digger jeg Helen

hun gir meg alltid en klem

og så er hun hun ganske pen

 

Jeg er nok best i gym

for jeg er god i fotball

tror jeg hater matte

det blir nok for mange tall

 

Jeg er enkli' ganske redd

tør ikke gå opp trappa

er ikke helt alene da

har heldigvis med pappa

 

Men det kiler så i magen

har akkurat prumpa

og lærer’n vet jo ikke

at jeg har maur i rumpa

 

Har øvd på et spørsmål

som jeg tar til slutt

hei du gamle lærer

når erre friminutt

 

Men nå må jeg slutte

skal henge litt på SFO

men før jeg går dit

så må jeg gå på do

 

Mammas hender

Mammas flittige hender kunne strikke mil etter mil
De kunne trøste barn og barnebarn
vanne blomster med omtanke
lage mat og kaker med kjærlighet

Vi vil huske de ivrige håndbevegelsene som alltid prøvde å holde oss igjen når vi skulle gå.

Men mamma sine hender stelte ikke bare huset
Hun kunne heve dem, men senket dem alltid kjærlig
Hun holdt de beskyttende over hele flokken sin
- som hun elsket så høyt.

Hendene hennes ble brukt til ærlig arbeid
Ljugekors forekom aldri
Men hun kunne gi finger'n til makta
men i bekymrede tider foldet hun dem nok til en stille bønn.

Nå har de gamle, varme hendene vinket farvel for siste gang
- til familien hun var så stolt av
I forsikring om at alle hadde det bra, ble mammas hender vinger
Som en engel har hun fløyet til den siste og velfortjente hvile.

For kikker jeg opp på stjernene en trist og vemodig kveld
vil jeg bak tårene se at mammas hender vinker ned
Jeg er her og passer på
Dere er i trygge hender

Begravelsen

Hodene er bøyde
Vi samles i stille grupper
Vi stirrer ned
På våre skotupper

Det er en som mangler
En har gått bort
Det er derfor vi alle
Er pyntet i sort

Vi gråter våre tårer
Vi ville ikke miste
Går med tunge skritt
Bak en blomsterfylt kiste

Vi bærer så tungt
På  tanker som tenkes
Vi hulker og klemmer
Når båren skal senkes

Tro håp og kjærlighet
Det siste ordet skal vinne
Kjærlighet tar aldri slutt
Og dette ble siste minne

Høst

Været får være vær

Naturen går i hi

fjellet skifter klær

Og moten bytter sti

I vinden fra nord-øst

Det står et nakent tre

For nå er det blitt høst

Da laver løvet ned

Et lappeteppe veves

En årstid er blitt født

Den pakkes inn i dyne

I gult, orange og rødt

En regnbue av blader

En vakker koloritt

Men neste gang det laver

Så er det trolig hvitt

Minnet leker gjemsel

Kan du hjelpe meg å lete

den er sporløst helt forsvunnet

bør jeg skrive en annonse

under tapt eller funnet

Har snudd alle steiner
krabbet under lenestolen
den vil ikke la seg finne 
er som duggets liv i solen

Jeg har lett med lys og lykte
det er borti svarte natta
hvordan denne kan fordufte
er den feiet under matta?

Som å lete etter nåla
under stakken og i høyet
høyt, lavt og midt på treet
alt er finkjemmet så nøye

Nøstet alle løse tråder
jeg har sjekket hele lista
konklusjonen den er sikker 

jeg har glemt hva jeg har mista

Ja, slik er det vel med alder 

Nå er vi nok ved kjernen

Korttidsminnet leker gjemsel

Kan jeg si opp hele hjernen

Det siste du sa

Du var blitt så liten

Vi forstod og vi visste

At tiden var kommet

Du lå på det siste

Vi var der alle de nære

Et slags sørgende kor

Det er så fryktelig vondt

Å se en døende mor

Vi tok av deg brillene

De ble så tunge å bære

Vi håpet på mer tid 

Kanskje kunne du være

Ute var det bekmørk kveld

Vi fryktet for en morgen

Hvor natten har tatt 

og forlatt oss i sorgen

Du får ikke reise

Det er ingen hast

Vi holdt deg i hånden

Som for å holde deg fast

Ingen sa et ord

Stillhetens gru

Du var så fredfull

Men hva tenkte du

Ventetiden er lang

Vi må bytte litt på

Noen av oss må bli

Bror og jeg skal gå

Du hadde sluttet å snakke

Luften manglet i syke lunger 

Det var nok ikke mer å si

Til dine tåretriste unger

Jeg sa: Vi kommer tilbake

Du svarte brått: Ha de bra

Tusen tårer trillet

For det var det siste du sa

Det var vel typisk mamma

Selv når hun skulle vandre

Så brukte hun alle krefter

På å trøste alle andre

Da skjønte vi det alle

Hun gjorde seg klar for å gå

Vi sa de tapre, vonde ord

Mamma, du kan få reise nå

Så vi lever på dine siste ord

Du ville vi skulle ha det bra

Og i verdens største savn

Glemmer vi aldri det du sa